Emmanuel Macron vant presidentvalget i Frankrike. Takk og pris. Men hva nå?
KOMMENTAR: Arne Jon Isachsen om internasjonal økonomi
Frankrike er kommet i bakleksa. Tyskland er den førende nasjonen i EU, men vil gjerne ha Frankrike med på laget.
Reetablere EUs fremdrift med felles tysk-fransk lederskap. I disse Brexit-tider er det viktigere enn på lenge. Hva kreves av Frankrike for å lykkes her? Og hva kreves av Tyskland?
Frankrike må få orden i eget hus. Landet har en arbeidsløshet på ti prosent - mer enn det dobbelte for folk under 25 år.
Landet har et større underskudd på statsbudsjettet enn regelverket i EU tillater og med en industriproduksjon som ligger 12 prosent under nivået før finanskrisen startet i 2008 er det ikke mangel på utfordringer.
Hva Macron vil
Macron vil ha et mer fleksibelt arbeidsmarked; det skal bli enklere å si opp arbeidstagere. Tanken er at da blir det lettere og mindre risikofylt å ansette nye folk. Videre vil han ta bort 120.000 jobber i offentlig sektor, samt redusere selskapsskatten fra 33.5 prosent til 25 prosent.
Men skal foretak ansette flere, må den samlede etterspørselen i økonomien opp. Emmanuel Macron vil sette av 50 milliarder euro for nye investeringer i infrastruktur og grønn teknologi over en femårsperiode. Det monner lite - en snau halv prosent av Frankrikes bruttonasjonalprodukt pr. år.
Må ha Tyskland i ryggen
Emmanuel Macron trenger hjelp. Vil Angela Merkel stille opp?
I prinsippet er det to typer tiltak Frankrike har i tankene.
- For det første, at Tyskland, som har solide statsfinanser og enorme overskudd på handelsbalansen, legger om til en mer ekspansiv finanspolitikk. Om den tyske staten bruker mer penger, vil det drive opp lønningene. Det vil komme andre land til gode i form av økt eksport til Tyskland.
- Den andre typen tiltak er mer krevende: Macron har argumentert sterkt og lenge for at de 19 EU-landene som har euro som felles mynt, bør samordne sin finanspolitikk ved etablering av et felles finansdepartement. Videre bør eurolandene utstede såkalte eurobonds, det vil si statsobligasjoner som de alle er solidarisk ansvarlige for.
I praksis vil Tyskland ved et slikt opplegg ende opp med å betale deler av andre lands statsutgifter.
Den økonomiske og monetære unionen som euroen springer ut fra vil dermed også bli en transfer union.
Gatas parlament
Hvorfor skal Tyskland overhodet være interessert i å diskutere en slik politikk? Fordi at om Macron ikke lykkes og ekstremistene tar over ved presidentvalget i Frankrike om fem år, vil det kunne være enda verre for Tyskland enn om man skulle ende opp med å finansiere en del av andre EU-lands statsutgifter.
Frankrike er ikke Frankrike uten storhet, sa general De Gaulle.
Gjenvinne storheten
Om Macron skal gjenvinne storheten og æren for Frankrike, ville det være fint med en håndsrekning fra Merkel. Men hovedjobben må han gjøre selv:
Få orden på fransk økonomi uten å bli overkjørt av gatas parlament, slik statsminister Dominique de Villepin ble våren 2006. Hans forslag om å gjøre det lettere å avskjedige unge arbeidstagere for på den måten gi en stimulans til å ansette dem, slo dårlig an.
Referanse:
Artikkelen er publisert i Aftenposten 28. mai 2017 under vignetten Signert.