Økonomer bommer og treffer som alle andre. Her holder økonomiprofessor Erling Røed Larsen dommedag over seg selv.
KOMMENTAR: Erling Røed Larsen om økonomi
For ti år siden ble jeg spurt om jeg ville skrive for Aftenposten. For en som gløder for faget og elsker å skrive, skulle en tro det var lett å svare «ja». Likevel måtte jeg ta en tenkerunde fordi mange rundt meg sa at «forskere skal forske, ikke skrive».
Flere ble dessuten ganske sinte av selv uskyldige resonnementer, og det var ubehagelig. Og jeg ønsket jo ikke å skrive så tamt og floskelinfisert at alle bare nikket høflig. Til slutt vant entusiasmen – så jeg svarte «ja».
Dommedag
Den artikkelen du nå har øynene på, er nummer 111 – hipp, hipp!
På oppfordring gjør jeg opp regnskap. Hvor har jeg bommet? Hvor har jeg truffet?
Ibsen skrev at en dikter skal holde dommedag over seg selv, og det gjelder vel flere typer skribenter – inkludert forskere.
Men siden forskere som regel helgarderer, er det er vanskelig å ta dem i å bomme. La meg likevel være dønn ærlig. I egne øyne tok jeg feil én gang og traff godt én gang.
Ingen juicy sitater
Og nå venter du et juicy sitat av typen «Dollaren koster ti kroner 1.7.11». (Ja, det er juicy for økonomer.) Sånne sitater får du aldri av folk som helgarderer, så i selvgranskningens øyne skal jeg hjelpe litt til.
Sjekk disse sitatene:
- «Men hvis – eller når – boligprisene snur, vil vinnerne av de siste budrundene bli tapere.» (Nr. 46, 11.12.07).
- «En fjerde ‘ekspert’ sier at boligmarkedet er helt friskt og oppfører seg etter læreboken. Den boken skulle jeg like å se.» (Nr. 51, 9.5.08).
- «Det utsetter priskorreksjonen – og lokker folk til enda en kasinorunde der de tjener mer i sofaen på boligen enn ved pulten på jobben.» (Nr. 63, 16.6.09)
- «Vi har en spiral der boligprisene bestemmes av egenkapital og egenkapital bestemmes av boligprisene. Da frikobles boligpriser fra inntekt og renter – en klassisk oppskrift på knall og fall.» (Nr. 64, 27.08.09)
Jeg var urolig for gjeldsnivået, og fryktet at boligprisene kunne falle. Og så falt de. Ganske mye. Fra mai 2007 til desember 2008 falt prisene med 11 prosent. Av tekstsnuttene skjønner vi at hvis noen da hadde spurt meg om boligprisene ville kunne stige med 50 prosent de neste seks årene, ville jeg ha svart «nei».
Det er med gnissende jeksler jeg innrømmer denne bommen, for jeg forsket – og forsker – tross alt på boligmarkedet.
Hvorfor tok jeg feil?
Hvorfor tok jeg feil? Urbanisering, rente og olje. Jeg hadde aldri trodd at styringsrenten kunne se 1-tallet i en økonomi med arbeidsledighet på 3-tallet. Jeg så ikke at betalingsvilligheten til å bo i sentrum ville bli så høy.
Jeg undervurderte både oljeinvesteringene og oljepengene. Pengene derfra har piplet ned over hele økonomien. Men var det egentlig noen som så styrken på disse tre effektene? Rekk opp hånden. Right. Den observante leser registrerer nå en viss trass. Og ja, den er der, for jeg er ennå urolig over husholdningenes gjeldsnivå.
Hvor traff jeg?
Hvor traff jeg? Det er litt kilent å svare på det, for hvem vil vel framstå som en sånn hva-sa-jeg fyr? Med lett rødmende kinn må jeg likevel si meg fornøyd med skriveriene før finanskrisen.
Med tittelen «Skyer over verdensøkonomien» 12. oktober 2007 (Nr. 44) stod dette: «Det er minst 10 skyer å se ... Skjulte tap ligger ennå som tikkende bomber … I USA har de alvorlig trøbbel i boligsektoren, og det er ikke over. … USA har dessuten store handelsunderskudd og budsjettunderskudd.» Samt: «Hvis, eller når, denne aktiviteten snus, kan prisene på nettopp aksjer og annet av verdi endre seg – kanskje brått ... Mange steder sitter folk med så høy gjeld at de bare så vidt har hodet over den. Gjelden pirker dem i øreflippen.»
Kan tolkes i alle retninger
Det var ikke så verst sett ett år før Lehman Brothers, tenker du. Takk skal du ha. Nå vil imidlertid noen innvende at sitatene er så vage at de kan tolkes i alle retninger. Det har de jo egentlig rett i, så jeg skal ikke innkassere altfor mye kreditt.
Det var dessuten mange som var urolige før finanskrisen, for eksempel Nobelprisvinnerne Krugman og Shiller. De fikk ikke regnestykkene til å gå opp. Penger og kreditt hadde vokst mer enn produksjonen. Amerikanske boligpriser hadde fullstendig gått av hengslene. Den internasjonale handelen var i ubalanse.
Heldigvis ser jeg at jeg i de ti årene har spådd lite. I stedet har jeg svart på økonomiske spørsmål. Hvorfor er det så dyrt i Norge? Hvorfor kan vi ikke bare bruke oljepengene? Hva er vitsen med rushtids-avgifter? Hva taper vi på toll? Dette er noe økonomer kan, for da ligner vi på leger som svarer på spørsmål om hva hjertet gjør og hva blodtrykket betyr.
Å spå om fremtiden
Å spå om fremtiden, derimot, er vanskeligere. Sånn er det for andre fag også og behøver ikke signalisere dårlig kvalitet. En lege kan ikke si nøyaktig når Jensen vil dø – bare at kolesterol og blodtrykk gir varsler. En ingeniør kan ikke si når en bro kollapser, bare at det er uheldig å fundamentere den på leire. En meteorolog kan ikke si om det blir 24,3 grader på 17. mai i Oslo – bare at det normalt ikke er kuldegrader.
De som sier de vet både effektenes størrelse og datoene for dem – og noen sier det – vil ikke vite at de ikke kan vite dette.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 10. mai 2015 under vignetten "Ukeslutt".