Hvordan skal vi fordele byrdene som skatter og avgifter innebærer?, filosoferer Arne Jon Isachsen ved BI.
KOMMENTAR: Arne Jon Isachsen om samfunnsøkonomi
Etter den andre verdenskrigens slutt etablerte Frankrike progressive skatter både på formue og inntekt. Passive rentenister ble en utdøende rase. Likevel, den økonomiske veksten i Frankrike ble rekordhøy i tiårene som fulgte etter 1945. Som i resten av Vest-Europa. Oppsamling av mye kapital på få hender var ikke noen nødvendig betingelse for en raskt ekspanderende økonomi. Kanskje snarere tvert imot.
Om kapitalmarkedene ikke er så godt utviklet, og rasjonering av kreditt er utbredt, vil en jevnere formuesfordeling gjøre det lettere for kreative og risikoglade entreprenører å få fatt i midler og å starte opp ny virksomhet. Det gir større sosial mobilitet og legger forholdene til rette for raskere økonomisk fremgang.
rike betaler mer
«Taxes are what we pay for a civilized society», sa den amerikanske høyesterettsdommer Oliver Holmes i sin tid. Men hvordan fordele byrdene som skatter og avgifter innebærer?
Ved et progressivt skattesystem betaler de rike forholdsvis mer i skatt enn de mindre velbeslåtte. En progressiv inntektsskatt innebærer at staten tar stadig mer av den siste hundrelappen du tjener; marginalskatten går opp.
Det store bildet
Men hvordan vil det virke i det store bildet?
- 1. For det første gjør et progressivt skattesystem på både inntekter og formue at ulikheter etter skatt blir mindre enn ulikheter før skatt. Det gjør det vanskeligere å bygge opp store formuer.
- 2. For det andre vil stigende marginalskatt på arbeid kunne virke inn på tilbudssiden; hvor mye eller lite er du villig til å jobbe dersom staten tar stadig mer, og du får mindre? Om skattesatsen stiger utover et visst nivå, er det rimelig å tro at arbeidsinnsatsen faller. Dermed synker skattegrunnlaget. På det punktet der skattegrunnlaget synker like mye som skattesatsen stiger, har vi den optimale skattesatsen i betydningen av hva som gir mest penger i statskassa. Det er et empirisk spørsmål hvor dette punktet ligger. Hva som er optimale skattesatser vil variere over land og over tid. For myndighetene er det meningsløst å gå så høyt opp i skatteprosent. Feilallokeringer i økonomien som vi vet at skattekiler fører til, blir unødig store.
- 3. For det tredje, og må jeg innrømme, noe overraskende for meg, viser studier at lavere marginalskatt går sammen med større samlet kompensasjon – også før skatt – for toppledere i de fleste land. Hvilket betyr at de får i pose og sekk; mer i lønn og bonus og mindre i skatt. Min intuisjon, som altså er feil, tilsier at med lavere marginalskatt trenger man mindre vekst i lønn og bonus for å tilfredsstille toppledernes krav til vekst i inntekt etter skatt. Men nei, slik er det ikke. Når marginalskatten synker, blir det desto mer interessant å tjene mer. Sjefene for store foretak forhandler mer aggressivt når marginalskatten synker. Og når frem med dette.
Min refleksjon her skriver seg nok fra erfaringer med de såkalte «Kleppe-pakkene» i Norge på 1970-tallet. Myndighetene gikk inn i lønnsforhandlingene med løfte om mindre skatt, om arbeidstakerne godtok mindre lønnstillegg.
Målet var å knekke inflasjonen som i snitt lå på åtte prosent i Norge gjennom 1970- årene. Denne politikken fungerte ikke etter hensikten. Inflasjonen ble liggende rundt 8 prosent også gjennom 1980-årene.
For USA lå høyeste skattesats i snaue femti år, frem til 1981, på over 60 prosent. Fra 1960 til 2009 sank høyeste marginalskatt med 47 prosentpoeng. I samme periode økte topp 1 prosent sin andel av inntekter før skatt med nærmere ti prosentpoeng.
Denne økningen i andelen av inntekt som de på toppen tar, kombinert med dramatisk lavere marginalskatt, legger forholdene til rette for at de samme personene også drar i fra resten hva gjelder oppsamling av formue.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i nettavisen E24 11. februar 2014.