-

Det er mye vi ikke vet om fremtiden. Men etter all sannsynlighet kommer den til å bli kul. I det minste en stund, skriver Jan Ketil Arnulf.

Jeg sitter her før jul og akker meg over løpske strømpriser, nye pandemibølger og internasjonal uro. Det er god grunn til å være urolig på kort sikt.

Er det mulig å gå til ledelsesforskningen for å hente optimisme for de lange linjene? Støtter forskningen en tanke om at fremtiden kan være kul - likevel?

Tanken slo meg i forrige måned under en konferanse i Berlin. Arrangøren var en privat handelshøyskole som holder til i Øst-Tysklands gamle regjeringsbygning. Kunsten på veggene var fredet som klassisk sosialistisk kunst fra 1950-tallet. Den forestilte forskere som i forbrødring med bønder og arbeidere skapte den vakre og harmoniske Fremtiden. Bildene liknet veldig på linoleumssnittene av fiskere og arbeidere jeg husker fra 1960-tallets Norge. Fremtiden ble aldri helt som på bildene. 70 år etter, i 2021, ble huset i stedet fylt med sånne som meg. Vi var en gjeng maskekledde pandemiflyktninger i gang med en global digitalisering av økonomisk utdanning. Sånn kan det gå.

Regimer som går av moten?

Og da var det tanken slo ned i meg: Kan det være at regimer rett og slett går ut på dato? At det er kule løfter om fremtiden som får dem til makten, og at de faller fordi de går av moten, på samme måte som røyking, vannsenger og hockeysveis?

Jeg bodde i Berlin den gangen Muren sto, og oppsøkte en kompis fra den gang for å få en kommentar. Min venn og hans familie ble først lokket i trøbbel av Hitlers tusenårsrike (på moten i bare 12 år), deretter av staten Øst-Tyskland (på moten i 40 år), bare for å oppleve at digitalisering og globalisering tok levebrødet fra ham da alt skulle bli så mye bedre (pågår fortsatt). For ham står svaret klart - folk lar seg lokke ut i alle slags luftige fremtidsbilder. Det hjelper ikke om de er bygd på politikk, teknologi eller vitenskap. Med nok oppslutning blir visjonen til en bevegelse som holder liv i en hel stat, inntil den går av moten.

Denne fortellingen gjør historien både tragisk og komisk. Samtidig setter den fingeren rett i kjerneutfordringen i ledelse: Det er som kjent vanskelig å spå, og særlig om fremtiden. Det er ingen som har regnestykket som med sikkerhet kan si hvordan det går. Det finnes massevis av eksempler på dette, og min favoritt er Norges Banks prognoser for rentebaner: De har aldri vært korrekte, og det til tross for at det er Banken selv som vedtar rentene! Som kjent kan ingen økonomer spå bobler, ingen investorer slår børsens hovedindekser systematisk, få regnskaper ender som budsjettert, og prosjekter går oftere av hengslene jo mer omfangsrike de blir (sjekk flyplassen i Berlin).

Handelsreisende i forhåpninger

Og samtidig er ledere noe vi holder oss med for å garantere resultater. Fra store konsern til små team utlyser vi stillinger for resultatorienterte ledere. En leder er en billett til fremtidig avkastning for aksjonærene, til en utviklende arbeidsplass for ansatte, og til velstand og velferd for velgerne. Ledere er handelsreisende i forhåpninger, sosiale arkitekter som forvandler håp til organisering. Så hvordan gjør man det?

Hintet kommer fra alle kulturelle nyvinninger som ikke er kalkulerbare. Det er umulig å beregne neste års mest populære guttenavn. Algoritmene til HBO og Spotify kan ikke konstruere en kassasuksess eller en pop-hit (jeg er en tech-fan men dette er
langt unna). Neste års moter og snakkiser oppstår som ren estetikk. Vi velger noe kult (jeg kan huske da ordet «kult» ble kult).

Ledere kan bare lykkes hvis tilstrekkelig mange tror tilstrekkelig mye på fremtiden de blir invitert til. Et kult bilde av fremtiden trekker mer folk enn skyggenes dal. Kontrakten mellom leder og ledet er mest estetisk og i liten grad rasjonell, og derav følger muligheten for å bli forført av en rottefanger. Eller i verste fall å komme under hjulene på et frykt-basert fremtidsbilde der sånne som deg er fjernet.

Spørsmålet blir da om verden møter flest dårlige kortsiktige blindgater som splitter folk, eller om kule, samlende, langsiktige fremtidsbilder har et konkurransefortrinn. Argumentet for pessimisme er at verden er full av splid og konkurrerende drømmer. Argumentet for optimisme er som følger: Hvis ledere som tiltrekker seg flere støttespillere (kommersielt, teknologisk eller politisk) øker i innflytelse vil fremtidsbilder som appellerer til flere utkonkurrere smalere visjoner.

Løfte fram håpet

Den eneste måten å trekke til seg flere støttespillere på er å være sensitiv overfor deres håp, og å løfte håpet fram til en form. Fremtidsbilder der problemene våre er løst, virker mer appellerende enn bilder av at vi drukner i dem. Det er hverken kult eller god økonomi å forgifte naboen og ruinere fremtiden for sine barn. Bærekraft er simpelthen et kulere alternativ. Den fremtidige usikkerheten som ikke kan kalkuleres kan egentlig bare manøvreres gjennom å forvandle håp til appellerende uttrykk. Konsekvensen av dette er det forslitte uttrykket om at «fremtiden ikke kan forutsies, men bare skapes».

Og derfor har vi ikke noe valg. Til tross for alle mislykte utopier, rottefangere og organisatorisk tomprat, og på tross av dyrekjøpt skepsis. Fremtiden kommer til å bygges ved å gjøre håp om til selvoppfyllende profetier. Derfor: Det er mye vi ikke vet om fremtiden. Men etter all sannsynlighet kommer den til å bli kul. I det minste en stund.

Referanse

Innlegget ble først publisert på Dagens Perspektiv 31.12.21.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på