Styrkefryd

I sommer møtte jeg en som har kommet i gang med styrketrening etter lengre tid uten særlig fysisk aktivitet. Dette var en person som frydet seg over å kjenne egen styrke vokse og utvikle seg. Fra uke til uke var det konkret og merkbar fremgang. Vektene på stangen kunne gradvis økes. Denne personlige utviklingen var tydeligvis veldig tilfredsstillende, og skapte grunnlag for en intens og spesifikk fryd. Vi ble enige om å kalle den for styrkefryd.

Fryden over egne styrker kan være noe en person er forsiktig med å uttrykke og dele med andre. Det kan virke i overkant selvopptatt å fortelle om sin egen glede over å bli stadig sterkere. Samtidig er det urimelig å kreve at folk skal legge bånd på seg i slike situasjoner. Delingen av denne boblende fryden kan inspirere andre til å jobbe med sine egne styrker.

I fellesskap som skal få til ting sammen, kan det også være sunt å snakke om styrkefryd. Det kan bidra til å sette søkelyset på alt det vi faktisk er dyktige til sammen. Når jeg inviterer folk til å dele historier om ting de er stolte over å ha utrettet i lag med kollegene sine, så skaper det nøling. Det er lettere å komme på fadeser og ting som fungerer dårlig i samarbeid med andre. Så er det også litt flaut å trekke frem egne styrker og hvordan de har bidratt til å løse en floke. Ingen vil oppfattes som alt for selvtilfredse i andres øyne.

Kan utløse mer av det samme

Det ligger et betydelig potensial i å åpne for styrkefryd hos seg selv og andre. Det å fryde seg over egne ferdigheter kan utløse mer av det samme. Organisasjonsforskning bekrefter også at en slik styrkeorientering har positive konsekvenser. Ved å feire små seire og gjennombrudd kan vi mobilisere til videre innsats sammen. Vi går glipp av en viktig motivasjonskilde ved å nedtone og bagatellisere styrkene som faktisk er til stede blant oss.

Noen styrker er personlige, andre mobiliseres bare når innsatsene våre utfyller hverandre og vi jobber tett og godt sammen. Når det svinger av samarbeidet kan det være vanskelig å isolere de ulike personlige innsatsene og si at akkurat der ser du mitt bidrag. Det er fellesskapet som beveger seg og viser styrke, ikke en og en person. Her kan det oppstå frustrasjon hos dem om først og fremst ønsker å skinne alene og flekse egne muskler. De vil ha problemer med å være konsentrert til stede i et lagarbeid hvor grensene mellom enkeltpersoners innsats utviskes.

Felles styrkefryd gir energi til grupper som presterer sammen. Det kan være:

• Styret i en familiebedrift som navigerer seg gjennom en generasjonskrise
• Traumeteamet som tar imot hardt skadde etter en ulykke.
• Ingeniørene som løser en floke i et utviklingsarbeid.
• Fotballaget som kommer seg videre til neste cuprunde, mot alle odds.
• Det politiske partiet som karrer seg over sperregrensen ved et stortingsvalg.

Små marginer avgjør om slike grupper lykkes med det de prøver å få til. Her kan styrkefryden være det lille ekstra som gjør at de når målene sine.

Overslag av styrkefryd skal en selvsagt også være på vakt mot. Når denne følelsen tar overhånd, kan det føre til sløvet innsats og selvgodhet. Vi trenger ikke anstrenge oss, fordi vi har disse fantastiske styrkene.

Godt lederskap kan bestå i å hjelpe egne medarbeidere til å utvikle styrker og fryde seg over dem. Det handler om å skape både tid og rom for fryden. Helt konkret dreier det som om når og hvor vi skal dvele ved de tingene vi får til fordi vi har utviklet noen bestemte styrker sammen. Det hjelper ikke å annonsere at styrkefryd er velkomment. Møtetider og -steder for å dyrke denne fryden er også nødvendig.

Styrkefryd er et nytt ord. Jeg googlet det, og fikk spørsmål om jeg mente strikkefryd. Nei, jeg mente fryden over å utvikle og bruke egne styrker, enten hver for seg eller i fellesskap. Vi kan si at ordet er beslektet med styrkestolthet (nei, ikke yrkesstolthet) og styrkeglede. Nå gjenstår det å se om det tas i bruk og overlever!

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/ledelse/ledelse/oyvind-kvalnes/dn-ledelse/styrkefryd/2-1-1855233