Nye bedrifter starter ofte som mindre produktive enn etablerte, og må sette høyere priser. Det gir inflasjon som ikke kan løses med renter alene – svaret ligger også i bedriftenes rammevilkår.
Hvorfor koster en ny bilmodell mer enn forgjengeren, eller den nyeste mobiltelefonen mer enn fjorårets utgave?
Hvorfor prises klærne i en ny sesong høyere, selv om de gamle fortsatt er fullt brukbare?
Et naturlig svar er lønnsvekst: Høyere lønn kan gi høyere priser. Men det er ikke hele forklaringen. Nye produkter starter ofte dyrere, uavhengig av lønnsutviklingen, og bidrar til å trekke gjennomsnittet opp.
Dette er et mønster vi kan måle. Den amerikanske økonomen Mark Bils dokumenterte i en analyse fra 2009 i Quarterly Journal of Economics at rundt halvparten av inflasjonen i USA kunne forklares med introduksjon av nye produkter.
Slike varer starter gjerne 10–25 prosent dyrere enn de som de erstatter. Samtidig har andre studier påpekt at dette anslaget kan være høyt, og at en del av prisforskjellen også kan skyldes kvalitetsforbedringer snarere enn ren inflasjon.
Forskjell på prisvekst
Diskusjonen viser at det er krevende å skille mellom prisvekst som uttrykk for inflasjon og prisvekst som gjenspeiler innovasjon og bedre kvalitet. Likevel er det bred enighet om at nye produkter spiller en viktig rolle for prisdynamikken, og at de kan bidra systematisk til inflasjon.
At slike mekanismer også henger sammen med næringslivets struktur, ble nylig understreket på Econometric Society World Congress (ESWC) i Seoul forrige uke, hvor jeg selv deltok. Der presenterte Klaus Adam (UCL) et nytt arbeid skrevet sammen med Henning Weber (Deutsche Bundesbank).
Hovedpoenget deres er å vise hvordan forskjeller i produktivitet mellom nye og etablerte bedrifter kan være en viktig kilde til inflasjon:
Nye selskaper starter som regel med lavere produktivitet enn etablerte selskaper, og må derfor sette høyere priser. Etter hvert som de blir mer effektive, faller prispresset. Men i overgangsfasen trekker de opp inflasjonen, selv uten at lønningene stiger.
Denne dynamikken er godt dokumentert i data: Unge bedrifter ligger typisk 20–30 prosent lavere i produktivitet enn eldre konkurrenter, men tar dem gradvis igjen.
Mye tidligere forskning har vært opptatt av det vi kaller heterogenitet på etterspørselssiden: at husholdninger har ulik inntekt, ulik sparingsevne og ulike forbruksmønstre. Adam og Weber retter i stedet oppmerksomheten mot bedriftssiden. De viser hvordan forskjeller i produktivitet mellom nye og etablerte selskaper systematisk kan generere prisvekst, fordi nye aktører ofte er mindre produktive i starten og må prise høyere.
Implikasjonene av dette er viktige.
For det første viser modellene at optimal inflasjon ikke er null, men et positivt nivå. Noe prisvekst følger naturlig av at nye og mindre produktive bedrifter entrer markedet.
For det andre kan inflasjon oppstå selv uten klassiske etterspørsels- eller kostnadssjokk, ganske enkelt fordi nye bedrifter trekker gjennomsnittsprisen opp før de gradvis tar igjen de etablerte.
For det tredje innebærer dette at en viss prisvekst ikke bare er uunngåelig, men også kan tolkes som et uttrykk for dynamikken i økonomien.
Samtidig viser dette at pengepolitikken og næringspolitikken utfyller hverandre: Høyere rente kan dempe etterspørsel, men den kan ikke gjøre unge selskaper mer produktive. En del av inflasjonen må derfor forstås som strukturelt betinget.
Pengepolitikken er effektiv mot etterspørselsdrevet inflasjon, men når prisveksten springer ut av lav produktivitet i nye bedrifter, må den suppleres av næringspolitiske virkemidler.
Dette bør sette nye spørsmål på dagsordenen i norsk økonomisk politikk. Når prisveksten påvirkes av nyetableringer i næringslivet, er den også et spørsmål om næringspolitikk. Den offentlige debatten dreier seg derimot stort sett om lønnsoppgjør og statsbudsjett. I valgkampen diskuterer politikere hvorvidt motpartens budsjettforslag er mer inflasjonsdrivende enn deres eget.
Rammevilkårene for nye bedrifter
Kanskje burde politikerne i større grad diskutere hvordan vi kan legge til rette for at nye bedrifter raskere blir produktive.
Bedre rammevilkår, kapitaltilgang, kompetanse og infrastruktur kan gjøre oppstartsbedrifter mer effektive og styrke verdiskapingen i norsk økonomi. Når nye bedrifter raskere blir produktive, reduseres også prispresset, noe som gjør Norges Banks arbeid lettere.
Høstens valgkamp gir derfor en god anledning til å løfte blikket fra lønnsoppgjør og statsbudsjett og diskutere hvordan vi kan styrke rammevilkårene for nye bedrifter. Om oppstartsbedrifter raskere blir mer produktive, kan det styrke både vekstevnen i økonomien og redusere inflasjonspresset som en positiv bieffekt.
Denne kronikken ble først publisert i DN.