Tausheten i klasserommet

Jeg pleier å invitere studentene til å reflektere over konkrete dilemmaer og utfordringer. I hvilke situasjoner kan det være fristende å handle imot sine egne moralske overbevisninger? Når er det forsvarlig å smiske for å få gjennomslag? Hva er forskjellen mellom en gave og en bestikkelse? Hva kan være eksempler på en hvit løgn? Hvilke strategier kan du velge mellom når du møter folk du er uenig med?

Dette er spørsmål som handler om hva det vil si å være sosialt aktive og engasjerte mennesker. Fra tidligere er jeg vant til at de skaper liv, latter og aktivitet, men nå går det gradvis tregere.

Studenter jeg møter er rundt tjuefem år gamle, og snart skal de ut i arbeid. Jeg oppfatter det som mitt ansvar å forberede dem best mulig på livet etter BI. Der forventes det at de kan snakke for seg og stå for noe, har jeg tenkt.

En pinlig taushet

Klasserommet har alltid vært en treningsarena for å diskutere, undersøke egne og andres antakelser, møte motstemmer og stå i friksjon. Nå sitter studentene heller stille med nedslått blikk og hendene i fanget og håper på at noen andre tar ordet. Tausheten kan bli lang og pinlig. Flere av kollegaene mine forteller om den samme tendensen, og det gjør også lærere i andre land.

Vi klør oss i hodet og lurer på hva som er i ferd med å skje. Er det KI og annen teknologi som passiviserer studentene? Hvordan kan vi aktivisere dem igjen? Enkelte grubler også på om det vi har tatt som en selvfølge – at studenter som etter hvert skal ut i jobb trenger trening i å snakke ansikt-til-ansikt med andre mennesker om faglige og komplekse spørsmål – virkelig stemmer.

Kanskje all kommunikasjon etter hvert vil foregå på skjerm, godt støttet av KI-løsninger, og det ikke vil være behov for feilbarlig menneskelig fornuft og personlige stemmer? Studenter jeg treffer utenom undervisningen sier at de fleste nå bruker KI som sparringspartner i studiet. Nærmere bestemt er chatboten en ekstra smart og talefør studievenn som kan svare på de mest intrikate spørsmål på få sekunder. Jevnlig omgang med en supersmart partner er egnet til å få egen selvtillit til å krympe. Hvem er lille jeg opp mot dette digitale orakelet?

Dette er unge mennesker som trenger tid til å bygge opp egen forståelse av verden og deres plass i den. Det kreves prøving og feiling, og erfaring med å dumme seg ut og blottstille sin egen uforstand foran andre mennesker. Mestringsopplevelser trengs for å skape personlig læring og utvikling. Disse studentene får ikke nok av dem, siden de er blitt vant til at svarene på de mest avanserte spørsmålene alltid finnes et tastetrykk unna, hos en lett tilgjengelig maskin. Deres egne ytringer blekner når de sammenstilles med maskinens.

Jan Storehaug har advart mot å bruke KI til en form for intellektuell outsourcing, siden det kan føre til at vi mister evnen til å tenke. Dette er en utvikling som allerede har festet seg i mine læringsomgivelser, ikke fordi studentene er late og likegyldige, men fordi de overveldes av gapet mellom det de selv er i stand til å formulere og det som språkrobotene kan levere.

Skjerm oppleves som tryggere

Tidligere i år fikk jeg en klage på egen undervisning i et kurs som fem hundre studenter er igjennom hvert år. Dette er et kurs jeg har fagansvar for, så det er ekstra alvorlig med klage. Fem klasserepresentanter fortalte at flere studenter var misfornøyde med at jeg pekte på dem i klasserommet og spurte om en kommentar til dagens tema. Dette er noe jeg pleier å gjøre etter at studentene først har reflektert over et spørsmål parvis i noen minutter. Hvis ingen melder seg frivillig til å dele hva de har snakket om, kan jeg peke på noen og be dem om å dele.

I klasserommet er det gjerne førti til femti masterstudenter når jeg bruker denne metoden, og den har fungert godt tidligere. Mitt inntrykk er at den psykologiske tryggheten har vært høy. Studentene har ikke vist tegn til å ha noe imot å få ordet på denne måten. Slik er det ikke lenger. Nå er dette en metode som skaper uro, engstelse og altså klage. Gi oss heller mulighet til å melde inn egne tanker digitalt, sier studentene. Med Menti og andre digitale verktøy kan vi skrive inn hva vi mener, og du får opp bidragene våre anonymt på storskjerm. Da er det ingen som vil være redde for at det de har å melde er dumt eller feilaktig. Ytringene våre kan til og med redigeres av en KI før vi deler dem i klasserommet.

Svaret mitt til studentene har vært at jeg har et ansvar for å forberede dem på livet etter utdanningen. Da må de være klare til å delta i samtaler ansikt-til-ansikt, og ytre seg om saker hvor de mangler full oversikt og er usikre på egen forståelse. Det vil forventes av dem at de kan ta ordet og møte motstemmer i rommet. Den skjermfrie dialogen kan være skummel, men er også nødvendig for å utvikle seg som menneske, så derfor skal vi trene på den.

For å underbygge standpunktet mitt har jeg lyst til å lese høyt for studentene fra kollega Jan Ketill Arnulf sin nye bok Kunstig intelligent psykologi: «Du må gjøre noe med din egen hjerne for å tåle samboerskapet med teknologi. Da blir du ikke så lett erstattet av en robot. Hvis du overlater til kunstig intelligens å fortelle deg hvordan den selv fungerer, har du allerede latt teknologien erstatte en del av sjelen din». Så er dette trolig et budskap som vil skape enda mer uro og forvirring, for hva mener han egentlig med sjel?

Vil ha oppskrifter på å lykkes

For et par uker siden deltok jeg i en panelsamtale om dialog i organisasjoner. Jeg delte historien om klagen fra studentene, og søkte støtte hos de andre deltakerne for at evnen til å føre en samtale ansikt-til-ansikt alltid vil være viktig, selv om studentene stritter imot. Da svarte en toppleder i en stor teknologibedrift at hun var på studentenes side. Hvis de foretrekker skjerm fremfor ansikt, så skal de få det. For henne var det viktig å rekruttere de beste studentene, og hvis det viser seg at dette er folk som ønsker å legge sine samtaler til digitale flater, så skal de få det slik. Jeg vet ikke hvor representativ denne lederen er, men budskapet hennes fikk meg til å stoppe opp. Kanskje jeg er på villspor med insisteringen på at studentene trenger trening i å se hverandre i øynene og snakke sammen rundt et bord?

Silvija Seres har tidligere sagt at KI bør brukes som en kognitiv avlastning, ikke som en erstatning for refleksjon, dømmekraft og dialog. Det er i dette perspektivet at tausheten i klasserommet bekymrer meg. Jeg slipper ikke tanken om at samtale og felles muntlig utforskning er verdifullt. Derfor leter jeg etter mottrekk som kan løsne på tungebåndene til studentene igjen. Jeg tror de har behov for pauser fra KI- løsninger og skjerm for å utvikle seg til aktive, engasjerte, nysgjerrige og utforskende samfunnsborgere.

Studentene mine er oppdratt til å lete etter oppskrifter og skjemaer for å lykkes. Når de spør meg hva som skal til for å få en A i dette faget, sier jeg at de må utfordre de kjedelige svarene og overraske meg. Da spør de kjappeste blant dem videre «Kan du gi oss et eksempel på en gang du ble overrasket?» Denne instrumentelle holdningen fører dem rett inn i en betenkelig og usunn KI-avhengighet. 

Alternativet er ikke å si nei til teknologien, men å erkjenne verdien av samtaler hvor menneskelige stemmer, ansikter og blikk er meningsbærende elementer.

Teksten ble først publisert i Dagens Perspektiv: https://www.dagensperspektiv.no/synspunkt/tausheten-i-klasserommet/1371856