To lagfilosofier

OL-finalen i ishockey mellom Canada og USA var en intens og dramatisk affære, som illustrerte forskjellen mellom to lagfilosofier, den ene stjerneorientert og den andre mer kollektivt orientert. Det kanadiske laget hadde de største stjernene, inkludert Connor McDavid, verdens beste ishockeyspiller. Han spilte i rekke med to andre superstjerner, Nathan MacKinnon og Macklin Celebrini. Canadas trenere ga disse tre ekstra mye istid, og satset på at de skulle sørge for seier. Resten av laget ble redusert til å være statister som skulle holde pucken i gang mens stjernetrioen fikk noen minutters hvile på benken.

På den andre banehalvdelen sto USA, et kollektiv av fremragende ishockeyspillere, men uten superstjerner som kunne matche McDavid og kompani i status. Her fikk vi en duell mellom et lag som satset på at stjernene skulle gjøre jobben, og et lag som fordelte ansvaret jevnere utover på hele mannskapet.

En ishockeykamp varer i 3 x 20 minutter. Hvert lag har tre angrepsspillere på isen av gangen, og har gjerne fire faste angrepstrioer som bytter på å spille. De utgjør lagets første-, andre- tredje og fjerderekke, rangert etter hvem som forventes i få mest spilletid. Med helt jevn fordeling av spilletid, ville det blitt 15 minutter på hver av de fire rekkene, men det er uvanlig. Normalt er førsterekken mest i aksjon, siden den gjerne består av de beste angrepsspillerne på laget. Fjerderekken får minst istid. Den forventes ikke å dominere og score mål i samme omfang, men kan ha som oppgave å sabotere spillet til motstanderne.

I OL-finalen var McDavid på isen i bortimot 24 minutter. Sammen med MacKinnon og Celebrini spilte han doble skift. Andre kanadiske spillere måtte nøye seg med langt færre minutter på isen. Dette er toppspillere som er vant til å få ansvar og dominere på sine klubblag. Her var de redusert til å nøytralisere USA sine forsøk, og sørge for at superstjernene kunne ta seg en pause og få igjen pusten. Dermed fikk de aldri sjansen til å spille seg ordentlig varme og komme i gang med sitt eget spill.

Hvordan bruke ressursene på en fornuftig måte?

Motstanderne USA fordelte istid mye jevnere mellom spillerne sine. De utgjorde et kollektiv som både klarte å demme opp for superstjernenes forsøk, og fikk etablert eget, felles angrepsspill.

To ganger i løpet av kampen fikk McDavid sjansen til å gå på soloraid rett mot målvakten til USA. Begge gangene manglet han gnisten til å lure pucken i mål. Dette var en spiller som skulle briljere og ordne opp alene. Det har han gjort mange ganger tidligere, men denne gangen lyktes han ikke. I ettertid har han fått kritikk for ikke å inkludere medspillere i forsøkene sine. Hvorfor inviterte han ikke de andre med i angrepet? Hvorfor prøvde han å avgjøre alene?

Måten de kanadiske trenerne disponerte laget på, la ekstra byrde på skuldrene til eneren deres. Ved å gi han så korte hvilepauser og sende han ut på isen så ofte, signaliserte de at dette først og fremst var hans ansvar. Det førte til at verdens beste spiller ble sliten og selvsentrert, en dårlig kombinasjon. Rett før USA scoret seiersmålet, var McDavid på et siste, desperat soloraid oppover isen. Målvakten kunne gjøre en enkel redning, sende fra seg pucken og noen sekunder senere var kampen over.

Ørsmå detaljer avgjør en ishockeykamp, og det stjerneorienterte lederskapet var ikke langt unna å lykkes. Da ville herrene i dress og slips på den kanadiske benken blitt hyllet for en smart kampplan. I stedet måtte de se at de kollektivt orienterte motstanderne på den andre trenerbenken kunne juble. Tilfeldighetene spilte inn, men det som skjedde i finalen, var likevel ikke overraskende. Canada hadde slitt seg gjennom kvart- og semifinalene med den samme lagfilosofien, med tre stjerner og mange statister på isen. USA var et sterkt og robust kollektiv gjennom hele turneringen.

Lagledelse handler om å bruke ressursene i en gruppe på fornuftige måter. Ledelsen kan være fristet til å skyve stjernene sine i front, og satse på at de skal skinne og skaffe suksess. Ulempen er at andre dyktige folk settes i skyggen og kjenner seg lite verdsatt. Dette var fellen som de kanadiske iskrigerne gikk i under OL-finalen. Her ligger det lærdom for enhver som har langsiktige planer om å få det beste ut av et lag.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/ledelse/ledelse/oyvind-kvalnes/canada/to-lagfilosofier/2-1-1953528