Statsminister Erna Solberg kan i årets statsbudsjett lede Norge inn i en unødvendig næringsfiendtlig skattefelle.
KRONIKK: Ole Gjems-Onstad om skatt
Stoltenberg-regjeringen ble offer for sin egen retorikk der omstillinger til en internasjonal utvikling ble kalt velferdsfiendtlige skattelettelser.
Økonomen Jens Stoltenberg ble sinke i klassen med å sette ned selskapsskattesatsen. I våre nærmeste naboland er man for lengst på vei mot 20-tallet (Storbritannia har varslet 17 prosent). Ifjor foretok Norge endelig en nesten komisk minijustering fra 28 prosent til 27 prosent.
Skattesatsen må ned
Med fallende oljepriser haster det å få den norske skattesatsen ned på et internasjonalt nivå. Høye skattekostnader hindrer konkurranseevne. Norske verdiskapere belastes også med en formuesskatt andre land ikke har.
De fleste norske stortingspolitikere (og statsråder! ) viker unna å ta stilling til skattepolitiske spørsmål. «Det er så komplisert. Vi må stole på Finansdepartementet.» Men hovedvalget for den kommende skattereformen er ikke vanskelig å forstå.
Å sette ned skattesatsen for selskaper koster omtrent 2,5 milliarder kroner per prosentpoeng. Norge kunne i løpet av tre år lett få en konkurransedyktig sats på 20 prosent. Hastesaken ville da være løst.
Seigpining
Men Scheelutvalget foreslo i stedet en særnorsk tilnærming til satsreduksjonen som seigpiner det å sette ned skattesatsen. Andre land, allerede Sverige og Danmark, aksepterer at kapitalskattesatsen for selskaper og personer ikke er lik.
Ved å lukke øynene for nabolandenes virkelighet, havnet Scheel-utvalget ut fra rent teoretiske premisser på en særnorsk løsning. Vi skal bare sette ned den alminnelige skattesatsen for selskaper hvis vi også gjør det for personer.
Dermed stiger regningen fra 2,5 milliarder kroner til nær 13 milliarder kroner per prosentpoeng, eller fra totalt 17,5 milliarder kroner til umulige 91 milliarder kroner for å komme fra 27 til 20 prosent.
Lekkasjer fra budsjettet
Gjentatte lekkasjer om budsjettet for 2016 sier at Regjeringen Solberg følger Scheel-utvalgets forslag til skattereform, tross skarp kritikk. Dermed gjør man seg selv fattig og ødelegger muligheten for andre skattetilpasninger.
For utenforstående kan det umiddelbart høres troverdig ut at et konsekvent skattesystem må ha samme kapitalbeskatningssats for selskaper og personer. Men det er nok å se til de aller fleste andre land for å konstatere at resonnementet er feilslått - og nok en særnorsk, livsfjern konstruksjon fra Finansdepartementet. Regjeringen Solberg utnevnte nylig Scheel til øverste embedsmann i Finansdepartementet.
Dermed ble det lett for interne kritikere i departementet å si hva de tenker.
Forsinker skattetilpasning
Scheel-utvalgets løsning forsinker tilpasningen av selskapsskattesatsen. Den bygger også på en illusjon. Rent faktisk setter man ikke ned den totale skattebelastningen for personer. Det enorme inndekningsbehov Scheel-utvalget skaper, argumenter for å stramme inn systemet, sette opp andre satser og sanere en rekke fradrag.
Ved å følge Scheel-utvalget kan Regjeringen Solberg gjøre det økonomisk umulig å oppheve formuesskatten. Norsk skattedebatt er nesten et teater. Venstresiden snakker om store lettelser i formuesskatten; høyresiden sier at de er forpliktet til å redusere. Sannheten er at Regjeringen Solberg har gjennomført bare mindre reduksjoner; for eiere av fast eiendom har de nesten gjort det verre.
Bedømmes etter handlinger, ikke ord
I ettertid blir politikere i større grad bedømt etter sine handlinger og ikke bare ut fra ordene. Tross mange programerklæringer om å bidra til næringsliv og økonomisk nyskaping kan Regjeringen Solberg velge en skattereform som ved et betydelig inndekningsbehov kan legitimere en rekke sosialdemokratiske innstramninger av skattesystemet.
Ikke bare kan en borgerlig regjering låse inn formuesskatten; den såkalte trygdeavgiften og toppskatten kan bli satt opp. Ifølge lekkasjene kan det bli innført andre, progressive skatter.
Rentefradraget blir mindre verdt. Scheel-utvalget foreslo også å oppheve en rekke andre fradrag som miljøet i Finansdepartementet og sosialdemokratiske finansministre har irritert seg over, selv om de kan ha gitt viktige bidrag til Norges vitalitet, for eksempel fradrag for bidrag til allmennyttig virksomhet.
Daværende finansminister Per-Kristian Foss skadet sitt omdømme som skattepolitiker da han innførte utbytteskatt uten å fjerne formuesskatten. En Høyre-dominert regjering kan igjen være i ferd med å etterlate sine velgere i en skattefelle.
For å slå revers måtte politikerne prestere underet: Ta et selvstendig standpunkt til Finansdepartementets særnorske, kostbare og til dels næringsfiendtlige løsninger.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 30. september 2015.