Ser på organisasjoner som politiske arenaer
De anerkjente maktforskerne Charles A. O’Reilly og Jeffrey Pfeffer har sett nærmere på dette i flere studier (se faktaboks.) De tar utgangspunkt i at det er de såkalt grandiose narsissistene som lykkes best i å bli ledere. Grandiose narsissister har høy selvfølelse og selvtillit. De føler seg overlegne andre, og har et stort behov for makt, status og beundring. De er også ofte utadvendte, sjarmerende og dyktige til å kommunisere med og påvirke andre. Men de blir også ofte aggressive og lite empatiske når de møter motstand eller kritikk.
Nettopp disse egenskapene er med på å forklare tre viktige forskjeller mellom narsissistiske og ikke-narsissistiske ledere.
For det første ser narsissistene i større grad på organisasjoner som «politiske» arenaer, det vil si arenaer som gir muligheter til å få den statusen og beundringen de ønsker ved å manøvrere gjennom påvirkning og maktspill i ulike former.
For det andre er narsissistene også mer motiverte for å ta del i maktspill og maktkamper. Behovet for status og makt er så sterkt at de er villige til å legge ned mye mer innsats i nettopp maktspill enn ledere som er lite narsissistiske.
Sist, men ikke minst, er narsissistene også ofte dyktigere i å spille maktspill og påvirke eller utmanøvrere andre gjennom hersketeknikker. En viktig grunn til dette, er at narsissistene også er villige til å bruke tøffere og mer aggressive virkemidler, som å utnytte eller skade andre. Dette rammer ikke minst meningsmotstandere og konkurrenter.