Norge er landet som ikke kan vente mye lenger

Er Norge økonomisk sett i forfall? Debatten om dette har rast siden Martin Bech Holte ga ut «Landet som ble for rikt». I boken rettet Holte skytset mot politikere og økonomer, som Øystein Olsen, Norges sentralbanksjef fra 2011 til 2022, og ga dem skylden for at Norge var i forfall. Nå skyter Olsen, sammen med historieprofessor Eivind Thomassen, tilbake med «Vårt rike land».

Olsen og Thomassen skriver, korrekt nok, at Norge fortsatt er et av verdens rikeste land, og de legger i større grad skylden på internasjonale forhold. I tillegg vil de sette Holte på plass. Holte hadde i boken blant annet anklaget Olsen for «dag 2»-lederskap, en metafor lånt fra Jeff Bezos for å beskrive selvtilfreds og tilbakeskuende ledelse.

Etter å ha lest Olsen og Thomassens bok, må jeg si at Olsen og Thomassen nærmest tilstår Holtes anklage om «dag 2»-lederskap. Ifølge Olsen og Thomassen er det ikke grunn til å gjøre store endringer. De har bemerkelsesverdig få svar på problemer i Norge, som høyt sykefravær, dårlige Pisa-resultater og manglende produktivitetsvekst.

For eksempel har økonomer begynt å innse at Norge lider av en form for hollandsk syke, der produktiviteten i oljesektoren har dekket over fallende produktivitet andre steder. Nå er vi kommet dit at oljesektoren ikke lenger kan dekke over dette.

Men det blir verre. Olsen og Thomassen kaller boken sin en «realitetsorientering», men forståelsen deres av hva som driver økonomisk vekst, er svært kritikkverdig. Olsen og Thomassen skriver at Norge ikke kan satse på egen innovasjon, og de antyder at søkelyset på innovasjon skyldes en vrangforestilling. I stedet må Norge «krysse fingre og tær [for at resten av verden] fortsetter å dele [kunnskap og ny teknologi] med oss». Norge skal ikke satse så mye på gründere og radikal innovasjon, men på generell og stegvis forbedring av utenlandsk teknologi.

Det er en svært begrenset strategi.

Vekst skapes gjennom radikal innovasjon

Man kan bruke slik teknologi til å hente igjen ledende land, eller man kan bruke teknologi til å utvinne ressurser. Men å være kopist vil ikke gi mye vekst i et utviklet land. Paul Romer, Philippe Aghion og Peter Howitt har vunnet nobelpriser for å vise at vekst er basert på å skape ny kunnskap og teknologi, altså radikal innovasjon og kreativ destruksjon av gamle teknologier.

Her spiller gründere en svært stor rolle i å kommersialisere ny teknologi, og det er viktig at nye bedrifter kan vokse seg store. Dette er noe både Mario Draghi i EU og NHO i Norge har pekt på som en hovedutfordring.

Olsen og Thomassen lytter ikke mye til dette. De legger ikke opp til å øke Norges innovasjonskraft.

Det er åpenbart at Norge må omstille seg til problemene vi har nå og til tiden etter oljen. Her er utfordringene store.

• Grunnskolen i Norge leverer dårlige resultater i PISA-testen til tross for høy ressursbruk. Norge bruker cirka 47 prosent mer enn Finland per elev, men scorer mye lavere. Kroatia scorer nesten identisk med Norge, men bruker bare litt mer enn en tredjedel så mye per elev
• Norges universiteter gjør det bedre, men Danmark og Sverige har bedre og flere toppuniversiteter, og Finland har større bredde. Norge har pengene til å gjøre det bedre. Det er et politisk valg at Norge ikke har Nordens, eller kanskje til og med Europas, beste universiteter.
• Norge bruker også langt mindre på forskning enn resten av Norden. Dette skyldes på papiret at bedriftene ikke bruker mye penger på forskning. Men norske selskaper er i stor grad statseide, og staten tar ut over 100 milliarder i utbytte. Hvis staten kunne nøye seg med avkastningen fra Oljefondet og i stedet investerte pengene fra selskapene i forskning, ville Norge bruke omtrent like mye på forskning som resten av Norden.
• Til slutt er det problemet med oppstartsvirksomhet. Her er Norge blant de dårligste i EØS når det gjelder å skalere nye bedrifter. Men nettopp fordi Norges produktive bedrifter er i oljenæringen eller avhengige av den, trenger man nye bedrifter i andre sektorer som kan ta over. 

Her har norske politikere skapt en giftig cocktail av for lave investeringer i forskning, som svekker grobunnen for slike bedrifter, og et skattesystem som hindrer skalering. Når man leser Olsen og Thomassen, forstår man hvorfor.

Man har rett og slett valgt å lukke øynene og håpe på det beste.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/innlegg/okonomi/politikk/innovasjon/norge-er-landet-som-ikke-kan-vente-mye-lenger/2-1-2032445