Jussen er klar: tariffavtaler kan inneholde klima- og miljøbestemmelser.
Tariffavtalen er et sentralt instrument for regulering av arbeidslivet. Denne avtaletypen har blitt brukt til å gjennomføre store samfunnsmessige endringer før. Tiden har nå kommet for at tariffavtalen også tas i bruk i det grønne skiftet. Dette kan for eksempel gjøres ved å ta inn bestemmelser i tariffavtaler om:
- endringer i reiseregulativ som belønner kollektive tjenestereiser
- at miljøvennlige reiser til og fra arbeid skal regnes som arbeidstid
- ordning med behovsprøvd parkering i bytte mot at arbeidsgiver dekker månedskort på buss e.l.
- miljøvennlig mat i kantinen
- bonusordninger rettet inn mot redusert klimaavtrykk
- at klima- og miljø inkluderes i drøftelses- og medbestemmelsesordninger
Dagens tariffavtaler har så å si ingen miljø- og klimabestemmelser. På arbeidsgiversiden har enkelte hevdet at det ikke er «naturlig» å regulere miljø- og klima i tariffavtaler. Spørsmålet har oppstått: Er det i det hele tatt rettslig adgang til å ta inn slike bestemmelser i tariffavtaler?
Det enkle utgangspunktet: ja, det er tillatt
Utgangspunktet er at arbeidslivets parter har stor frihet til selv å bestemme hva tariffavtalene skal inneholde. Tariffavtalen er dynamisk, og hva som er «naturlig» å regulere i den, vil følge samfunnsutviklingen. De første tariffavtalene inneholdt stort sett bare lønnssatser – tariffer, mens tariffavtalene i dag omfatter stadig flere samfunnsforhold.
Det vide handlingsrommet må sees i sammenheng med prinsippet om tariffautonomi som står sterkt i Norge; partene i arbeidslivet har – og skal ha – stor frihet til å regulere forholdet seg imellom og fastsette regulering for sine medlemmer. Dette følger av organisasjonsfriheten, som blant annet har vern i Grunnloven § 101. Det er en grunnleggende menneskerettighet at myndighetene skal avstå fra å begrense fagforeningers rett til å forbedre sine medlemmers livs- og arbeidsvilkår.
Så lenge «grønne» tariffbestemmelser gjelder lønn, arbeidstid, pensjon, drøftelse og medbestemmelse, arbeidsmiljø mv. – typiske bestemmelser i en tariffavtale – vil de være uproblematiske. De vil da omfattes av tariffavtaledefinisjonen i arbeidstvistloven, den sentrale loven som regulerer tariffavtaler, streik mv.
Det mer kompliserte: i konflikt med EU/EØS-retten?
En tariffavtale er etter sin art konkurransebegrensende. For en avtalebestemmelse i en tariffavtale kan det derfor oppstå spørsmål om bestemmelsen er i konflikt med EU/EØS-rettens forbud mot konkurransebegrensende samarbeid.
Helt siden den første norske «konkurranseloven» fra 1926 har imidlertid konkurranselovgivningen gjort unntak for tariffavtaler. Dette bygger på tanken om at arbeidsmarkedet er særpeget; «Labour is not a commodity», slik det er uttrykt i ILOs konstitusjon. De konkurransebegrensningene som tariffavtalen representerer i arbeidsmarkedet, er ønsket og akseptert.
Denne grunntanken gjelder også i EU. EU/EØS-rettens konkurranseregler gjør unntak for bestemmelser om «arbeids- og ansettelsesvilkår» i tariffavtaler. Det er flere eksempler på at tariffbestemmelser har blitt prøvd opp mot konkurranserettens regler. Selv om EU-domstolen ikke har hatt en sak om en miljø- og klimabestemmelse, tilsier andre saker at slike bestemmelser ikke vil være problematiske så lenge de gjelder typiske kjernebestemmelser i en tariffavtale, slik som lønn, arbeidstid, pensjon og forsikring, bestemmelse og dermed tar sikte på å forbedre arbeidstageres arbeids- og lønnsvilkår.
Veien videre
Det rettslige handlingsrommet er stort. Men jussen er ikke alt. Hovedutfordringen ligger hos partene i arbeidslivet. De må sette seg ned ved forhandlingsbordet, gjøre prioriteringer og finne frem til hvilke tiltak som kan passe i den enkelte bransje, den enkelte bedrift osv. Det må dreie seg om tiltak som har tilstrekkelig legitimitet blant medlemmene. Dette er neppe en enkel oppgave. Fagforeningene Handel og Kontor og NITO har varslet at de vil fremme «grønne» krav i årets tariffoppgjør. Dette er en begynnelse. Resultatet gjenstår å se.
Artikkelen er med utgangspunkt i kapittelet «Tariffavtalen som et rettslig instrument» i boken Grønne tariffavtaler (Bjergene/Hagen (red.), Gyldendal).