Nasjonal sikkerhetsstrategi – ett år etter

Da regjeringen la frem Norges første nasjonale sikkerhetsstrategi i fjor, var det viktigste bidraget kanskje ikke nye tiltak, men en tydeligere forståelse av situasjonen Norge står i. Verden var blitt farligere, og sikkerhet handlet ikke lenger bare om forsvar, men også om teknologi, økonomi og motstandskraft.

Strategien hadde også en sjelden kvalitet i norsk politikk: den prioriterte. I stedet for å favne alt, løftet den frem tre overordnede mål. Den var kort og tilgjengelig, og den unngikk å bli et politisk juletre der alle departementer fikk hengt på sine prioriteringer.

Strategien fikk med rette ros. Dokumentet endret hvordan vi snakker om sikkerhetspolitikk. Før 2025 var begrepet «nasjonal sikkerhetsstrategi» knapt synlig i norsk offentlighet. I løpet av ett år er det omtalt nær tusen ganger i norske medier.

Men verden har endret seg raskere enn mange forestilte seg.

Russland fortsetter den aggressive krigen mot Ukraina. Ukraina har vist mot, utholdenhet, men også stor innovasjonskraft. Veksten i egenproduserte droner er eksponentiell, og har vært avgjørende for å snu situasjonen.

Til tross for store tap har også Russland utviklet ny kapasitet og teknologi. Ifølge CSIS sendte Russland over 50.000 Shahed-droner mot Ukraina i 2025. Samarbeidet mellom Russland og Kina er også blitt tettere, ikke minst på det militærindustrielle området.

Det mest slående det siste året er likevel utviklingen i forholdet til USA. Strategien antydet et mulig transatlantisk skifte. Ett år senere er usikkerheten blitt langt større. Amerikanske bidrag til Ukraina er svekket, signalene om redusert, militær tilstedeværelse i Europa er tydelige, og allierte forventes i større grad å klare seg selv.

Fremtiden til Nato oppleves mer usikker enn på lenge

President Macron satte ord på situasjonen tidligere i år: «Vi befinner oss i et unikt øyeblikk der en amerikansk, en russisk og en kinesisk president alle er imot europeerne. Det er det rette øyeblikket for oss å våkne.»

For Norge betyr disse endringene at Europa-dimensjonen blir viktigere i alle deler av sikkerhetspolitikken – fra forsvar og beredskap, til teknologi og økonomisk sikkerhet. Den nye «Narvik-avtalen» med Frankrike illustrerer utviklingen.

Det er et krevende og langsiktig arbeid med å gjennomføre strategien. Hva er så status etter ett år?

En av hovedprioriteringene var å raskt styrke forsvarsevnen. Mye er satt i gang. Det investeres tungt i nye kapasiteter, nye, europeiske partnerskap utvikles, og den politiske oppslutningen er bred.

Samtidig endres krigens karakter raskt. Krigen i Ukraina, men også i Midtøsten, har vist hvordan billige droner, kunstig intelligens og kommersiell teknologi raskt kan endre styrkeforhold. Under Nato-øvelser i 2025 demonstrerte ukrainske droneoperatører hvordan ny teknologi kan slå ut tradisjonelle kapasiteter.

Den nye utfordringen er derfor ikke bare å bruke penger ansvarlig, men å investere i relevant teknologi. Det blir viktig å tette gapet mellom innovasjonstakten på slagfeltet og offentlige anskaffelsesprosesser, og å skape organisasjoner som kan utnytte teknologiske endringer.

Hva med forholdet til EU?

På totalforsvarsområdet går utviklingen langsommere. Strategien slo fast at hele samfunnet må med – fra stat og kommune til næringsliv og frivillighet. Offentlig sektor er gradvis blitt mer oppmerksom på oppgaven, men koblingen til privat sektor er fortsatt svak. Viljen til å bidra er til stede i næringslivet, men systemiske hindre består. Mange bedrifter vet fortsatt ikke hvem de skal kontakte, hva som forventes, eller hvilke rammer som gjelder.

Det mest innovative grepet i sikkerhetsstrategien var løftingen av økonomisk sikkerhet. Geopolitisk rivalisering foregår i dag like mye gjennom teknologi, investeringer, energi og handel, som på slagmarken. Strategien understreket behovet for å styrke konkurransekraften og redusere strategiske sårbarheter. Likevel er dette området der avstanden mellom analyse og handling fortsatt er størst. For eksempel venter vi fortsatt på nye regler for investeringskontroll.

Vanskene handler om ressurser og ansvarsdeling, og koordinering innad i forvaltningen. Men det handler også om forholdet til EU.

De viktigste, geoøkonomiske virkemidlene utvikles nå i EU. Investeringskontroll, eksportkontroll, tollpolitikk og teknologibeskyttelse er blitt en integrert del av europeisk sikkerhetspolitikk. Mye av dette faller utenfor EØS-avtalens kjerne, og Norge kan ikke uten videre koble seg på nye, europeiske ordninger. En verden med mer proteksjonisme og ønske om beskyttelse vil kreve nye former for samarbeid. Alternativet, et parallelt og fragmentert norsk system, er dårligere.

Ett år etter at sikkerhetsstrategien ble lansert, er det tydelig at Norge i stor grad har forstått det nye trusselbildet. Strategien bidro til bevissthet og prioriteringer. Det er viktige første steg, men vi har langt igjen i å bygge beslutningssystemene, hastigheten og samarbeidsformene som kreves. Strategier kan være viktige. Når de endrer perspektiver, institusjoner og investeringer får de varig virkning.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/kronikk/kommentar/nasjonal-sikkerhetsstrategi/forsvaret/nasjonal-sikkerhetsstrategi-ett-ar-etter/2-1-1995812