Fellesskapet subsidierer privat helseforsikring

I hvert fall dersom vi skal tro på ny svensk forskning, og overføre den til Norge. Fire økonomer har koblet nesten hele det svenske forsikringsmarkedet mot helseregistrene og sammenlignet ansatte som fikk forsikring gjennom jobben tidlig med ellers like ansatte som fikk den noen år senere.

Norsk helsetjeneste endres uten politiske vedtak, skrev Jon Henrik Laake nylig i DN. Men hva skal vi vedta?
Privat forsikring kan flytte behandling ut av det offentlige, og dermed avlaste det. Men den kan også øke det samlede forbruket. Da er spørsmålet hvem som ender opp med kostnaden.

Den svenske studien viser at helseutgiftene til de forsikrede øker med rundt 23 prosent. To tredjedeler av dette merforbruket havner i det offentlige. Fastlegebesøkene faller, mens spesialistbesøk, innleggelser og legemidler øker.

Forsikringen betaler altså utredningen, ikke behandlingen som følger. Er utredningen først gjort, kan behandlingen fremstå økonomisk forsvarlig for det offentlige selv om totalkostnaden overstiger gevinsten.

Forsikrede venter i snitt 7,4 dager kortere. Det skyldes ikke nødvendigvis juks: henvisningene deres blir oftere prioritert høyt, siden utredningen gjerne allerede er gjort når den kommer fra en privat spesialist. Høyere prioritet er da medisinsk riktig gitt informasjonen sykehuset sitter med.

Resultatet er likevel at rekkefølgen i køen påvirkes av betalingsevne, og ikke bare av medisinsk behov.

Med begrensede budsjetter blir det kø, og da må vi ta stilling til rekkefølgen. Koster ventetid ulikt, i sykefravær eller risiko for å falle ut av arbeidslivet, er ikke betalingsvilje åpenbart feil kriterium. Tiltaket «Raskere tilbake» ga sykmeldte raskere behandling fra 2007 til 2017. Vi har prioritert på mer enn medisinsk behov før.

Er helsehjelpen nødvendig, er ikke problemet at de forsikrede får for mye, men at de andre får for lite.

Det offentlige sier ja og betaler når pasienten først er utredet. Det taler for at det er veien inn som holder folk tilbake, ikke en vurdering av at behandlingen ikke er verdt å gi. Om det er fastlegen som henviser for sjelden, eller pasienten som ikke oppsøker fastlegen, er vanskeligere å avgjøre.

Effekten er uansett størst i bunnen: Merforbruket er over 50 prosent i nederste inntektskvartil og under 20 i øverste. Var dette bruk uten stor helsegevinst, skulle man kanskje ventet det motsatte.

Er behovet reelt, må nivået heves også for de uforsikrede.

Da kan vi øke kapasiteten, som dessuten kan spare offentlige utgifter, siden lang ventetid øker risikoen for å motta helserelaterte ytelser. Og vi kan utvide hva det offentlige dekker av behandling og utredning.
Er merforbruket uten stor helsegevinst, er ikke behandlingen problemet, men at fellesskapet betaler for den.

I Norge går nesten 90 prosent av behandlingene med helseforsikring til fysioterapeut, kiropraktor og spesialistdiagnostikk. Operasjoner utgjør tre-fire prosent av tilfellene, men over 30 prosent av erstatningsbeløpet.

Det er ikke i seg selv et bevis for at helsegevinsten er liten. Det ligner likevel mer på hyppig og planlagt bruk enn på behandling av alvorlig sykdom.

Så lenge merkostnaden ikke betales privat, er dette i praksis en offentlig subsidie. Til sammen anslår studien at hver forsikret påfører andre rundt 1190 svenske kroner i året: 716 kroner i økte offentlige utgifter, og 470 kroner i lengre kø for dem uten forsikring.

Vi skal være varsomme med å dra slutninger fra én studie, fra Sverige. Den måler også kun hva de forsikrede fikk. Hva de uforsikrede tapte, er regnet ut fra en antagelse om at det offentlige er fullt utnyttet. Det finnes ingen norsk forskning på dette.

Men si at bildet stemmer. Fellesskapet betaler merforbruket, nødvendig eller ikke. Norge skattlegger allerede forsikringen som lønn, men ikke kostnaden den påfører andre.

Uansett hva man mener om privat helseforsikring, bør det være lett å enes om at prisen skal gjenspeile hva den faktisk koster. Hva som skal dekkes av det offentlige, og hvem som skal få først, er andre spørsmål.

Det er helsemyndighetene som bør trekke de grensene, ikke forsikringsmarkedet.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/innlegg/helse/helseforsikring/forsikring/fellesskapet-subsidierer-privat-helseforsikring/2-1-2031107