Norsk Kina-politikk utfordres

I Lampedusas roman «Leoparden», sier unge Tancredi til sin onkel, fyrsten av Salina: «Hvis vi vil at alt skal forbli som det er, må alt forandres.» Bakgrunnen er Italias samling. Den gamle sicilianske adelen ser at ordenen som har sikret velstand og makt, forsvinner.

Tancredi forstår at de som vil bevare noe, må være villige til å forandre seg når verden rundt dem endres.

Innsikten har relevans for Kina-sjokket Europa nå er i ferd med å våkne til.

Den første Kina-bølgen kom med billige klær, leker og elektronikk. Nå kommer elbiler, batterier, solceller, roboter og avanserte maskiner. Snart vil det også handle om kinesiske KI-modeller.

Kraften og hastigheten er formidabel. På midten av 1990-tallet sto Kina for rundt fem prosent av verdens industriproduksjon. Nå er andelen nær 30 prosent – og den øker.

Den første bølgen var drevet av billig arbeidskraft. Den nye bygger på innovasjon, automatisering og avanserte leverandørkjeder. Kinesiske selskaper møter intens konkurranse hjemme, men også betydelig beskyttelse og offentlig støtte. Vinnerne går deretter ut i verden.

Kina vinner dermed frem i stadig nye næringer, også dem Europa har pekt ut som grunnlaget for fremtidig vekst og grønn omstilling. Centre for European Reform mener Tyskland er særlig utsatt. Tyske foretak er i en trippel skvis: De taper markedsandeler i Kina, møter kinesiske produsenter i tredjemarkeder og konkurrerer stadig hardere med dem hjemme i Europa.

Det handler ikke bare om økonomi

Hva skjer dersom Kina får en dominerende posisjon innen kritiske råvarer, industri eller data? Noen leverandører kan erstattes, andre bare til store kostnader. Avhengigheter kan bli sårbarheter. Kina har vist både evne og vilje til å bruke sin posisjon, blant annet gjennom eksportrestriksjoner på kritiske mineraler og magneter. Nato omtaler dessuten Kina som en «avgjørende muliggjører» for russisk krigføring. Diplomatiske forsøk på å endre Beijings posisjon har gitt få resultater.

Europa har lenge ønsket å være åpent og regelbasert. Men det forutsetter rimelig balansert konkurranse. Nå øker frykten for tapte arbeidsplasser og sosial og politisk uro. Færre tror Kina vil reformere sin modell. Tvert imot forsterker Kina vekten på sikkerhet og presset for restriksjoner.

Europas problemer skyldes selvsagt ikke bare Kina. Høye energipriser, lave investeringer og treg omstilling spiller også inn. Billige og gode kinesiske produkter reduserer dessuten kostnader og hever kvalitet. Europa har samtidig lenge vært uvillig til å koordinere sin Kina-politikk, dels fordi statene nøler med å delegere myndighet til EU, dels av frykt for kinesiske mottiltak.

Europas nye politikk for økonomisk sikkerhet er risikobasert

Målet er å redusere uønsket risiko, men unngå frakobling. Kina-politikken formes nå gjennom tettere samordning av handel, teknologi, industri og sikkerhet. Verktøykassen fylles med toll, investerings- og eksportkontroll og regulering av forskning. Landene bygger systemer for å dele informasjon, vurdere risiko og handle samlet. Den som presser ett land, skal møte et samlet Europa. Det er et stykke igjen for en reelt sett helhetlig politikk, men Europa er mer enhetlig og bedre rustet enn før.

Det er Tancredis innsikt: Europa endrer sin politikk for å kunne bevare sin modell.

Men balansegangen er krevende. Defineres stadig flere varer som strategiske, kan økonomisk sikkerhet bli proteksjonisme. For høy eksponering skaper på den annen side sårbarhet.

Fra forsvarspolitikken kjenner vi også sikkerhetsdilemmaet: Når én aktør styrker egen sikkerhet, kan andre føle seg truet og svare. Resultatet kan bli at begge blir mindre sikre.

Nå ser vi konturene av et økonomisk sikkerhetsdilemma. Europa bygger beskyttelse. Kina frykter å bli utestengt fra markeder og svarer ved å redusere egne sårbarheter, samtidig som landet søker å gjøre andre mer avhengige av Kina.

Norge har ikke samme sårbarhet, men Kina blir stadig viktigere også her

I 2025 importerte vi varer fra Kina for 133 milliarder kroner, nesten 12 prosent av all vareimport. I 2001 var andelen tre prosent.

Regjeringens politikk er å føre en interessebasert Kina-politikk langs en «nordisk-europeisk linje». Det er en fornuftig ambisjon. Den var også lettere å uttale og følge så lenge det ikke fantes noen entydig nordisk eller europeisk linje.

Når Europa nå faktisk lager en mer koordinert og helhetlig Kina-politikk, ser det annerledes ut. EØS gir oss tilgang til det indre markedet, men Norge er ikke med i EUs tollunion eller felles handelspolitikk. Vi deltar ikke i diskusjonen om et felles målbilde og står utenfor informasjonsdelingen. Avtalene våre dekker ikke de viktigste instrumentene i den nye verktøykassen eller mottiltak som fordrer solidaritet.

Tilknytningsformen blir dermed et hinder for målet om å følge en nordisk-europeisk linje.

Norge kjenner kostnadene ved alenegang. Etter fredsprisen til Liu Xiaobo i 2010 lå forbindelsene til Kina nede i seks år. I en verden med mer geoøkonomisk rivalisering er europeisk samordning en god forsikring.

Også for Norge gjelder Tancredis paradoks: Skal den nordisk-europeiske linjen bestå, må vi forandre tilknytningen til EU.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/globalt/eu/handel/sikkerhet/norsk-kina-politikk-utfordres/2-1-2031877