Kutt i Russlands gasseksport til EU får store konsekvenser for hele kontinentet – Norge eller andre kan ikke dekke EUs behov. Dette er en sikkerhetspolitisk utfordring for EU.
Striden står om gassrørledningen Nord Stream 2, som bygges under Østersjøen direkte mellom Russland og Tyskland. De fleste avbrudd i russisk gassforsyning til Europa siden den kalde krigen tok slutt har hatt en politisk dimensjon. Inntil Nord Stream 1 åpnet i 2012 gikk mesteparten av gassen via Ukraina. Da det statseide Gazprom kuttet forsyningene til Ukraina i 2009, rammet dette også EU.
Med alternative eksportruter får Moskva større handlingsrom, særlig i forhold til statene i Sentral-Europa.
I Øst-Europa betrakter Polen og de baltiske statene Gazprom som et russisk utenrikspolitisk verktøy. De frykter at åpningen av den nye rørledningen vil bety økt bruk av gass som politisk maktmiddel. På den annen side har Vladimir Putin en sterk støttespiller i Viktor Orbans illiberale Ungarn.
Vest-Europa har lenge tolket russisk gass først og fremst som en handelsvare. Den russiske invasjonen av Krim i 2014 rettet imidlertid søkelyset mot hybridkrig og geopolitisk bruk av handelsmakt.
Nord Stream 2 har derfor blitt stadig mindre populær. Nå, etter forgiftningen av den russiske opposisjonslederen Aleksej Navalnyj, øker skepsisen til den nye rørledningen i Tyskland.
Hvordan håndtere avhengigheten av «rød gass»?
EU ble opprettet som et freds- og demokratiprosjekt, med et indre marked tuftet på liberal markedsbygging som hovedstrategi. Brussel har derfor forsøkt å møte utfordringen fra Russland først og fremst ved å håndtere eksportmonopolisten Gazprom som dominerende markedsaktør. Ved å bruke energimarkedsregulering og konkurranserett til å vedta og håndheve regler for hvordan gasseksportører kan oppføre seg i det indre markedet, har EU satt grenser for den russiske gassgigantens maktmisbruk – enten det er for geopolitiske eller finansielle formål.
Samtidig har EU brukt sine tilsynelatende generelle markedsregler stadig mer målrettet mot Russland. Dette begynte med den «tredje energipakken» i 2009, som inneholdt regler for å hindre Gazprom i å kjøpe opp gassrørnettverk i EU.
EUs reguleringsmakt
I fjor vedtok EU nye reguleringer for å kunne stanse Nord Stream 2, og de legger ansvaret på tyske reguleringsmyndigheter.
Til dags dato har EU holdt seg på riktig side av streken, men det er nå mange som krever at EU bruker sin reguleringsmakt mer aggressivt.
Å bruke reguleringer til å håndtere sikkerhetsproblemer kan kanskje oppnå begrensede formål på kort sikt, men det svekker troverdigheten til hele EUs reguleringsregime. Hvis EU går fra å bruke reguleringsmakt for å bygge velfungerende markeder til å bruke regulering for geopolitiske formål, risikerer det å undergrave legitimiteten EUs makt er bygget på. Vi ser for eksempel at Ungarn og Polen stadig mer åpent bryter EUs eget regelverk.
Løsningen ligger i et tydelig skille mellom markedspolitikk og sikkerhetspolitikk. Markedspolitiske problemstillinger må løses gjennom lover og reguleringer; sikkerhetspolitiske problemstillinger bør håndteres gjennom forsvars- og utenrikspolitiske tiltak, som økonomiske sanksjoner. EU har verktøy for begge deler.
Kort sagt må EU finne viljen til å stå frem som en sikkerhetspolitisk aktør. Ettersom EU-landene bare kan vedta sanksjoner enstemmig, er dette krevende. Men å bruke reguleringsmakt som geopolitisk snarvei er ikke holdbart for et liberalt EU.
EU trenger en tydeligere sikkerhetspolitikk.