Vi vet for lite om årsakene til fallet i produktivitetsveksten og Holtes forklaringer bør tas på alvor. Jeg er mer bekymret for at vi skyver problemet under teppet, igjen.
Jeg har de siste årene understreket at det er to fortellinger om hvordan ressursrikdommen har påvirket norsk økonomi. Og begge fortellingene er riktige.
Den ene fortellingen handler om hvordan Norge, sammenlignet med andre råvareproduserende land, har lykkes usedvanlig godt med å skape ringvirkninger av olje- og gassaktiviteten til hele økonomien, samt å bygge opp en betydelig finansiell formue. Gjennom en gradvis innfasing av oljepenger i norsk økonomi har Oljefondet bidratt til å skjerme økonomien mot svingninger i oljeprisene, glatte ut konjunkturene og samtidig sikre grunnlaget for økt velstand over tid.
Den andre fortellingen handler om et land som bruker mer av sine ressurser på offentlig forvalting enn noe annet OECD-land. Likevel viser landet flere sykdomstegn, som fallende produktivitetsvekst og økt andel syke og uføre. Dette tærer på ressursene. Offentlige utgifter til sykepenger, arbeidsavklaringspenger (AAP) og uføretrygd utgjør nå nesten dobbelt så mye som i de andre nordiske landene (målt i prosent av bnp for Fastlands-Norge), ifølge Nasjonalbudsjettet for 2025.
Jeg opplever at Martin Bech Holtes bok «Landet som ble for rikt» tar utgangspunkt i et slikt todelt bilde av norsk økonomi. Det første dekkes av hans historiske gjennomgang, mens det andre beskrives i epoken etter 2013, for det er jo særlig der hans bekymringer fremkommer.
La meg bruke litt tid på en av disse nyansene.
Holte skriver lite om – og undervurderer dermed trolig – betydningen av olje- og gassnæringen for vekstevnen i fastlandsøkonomien forut for oljepriskollapsen i 2014, noe også Øystein Olsen påpekte («Make Norway Great Again», DN 14. januar). Sammen med kolleger ved BI og NTNU har jeg publisert forskning som viser at en del av produktivitetsveksten på fastlandet fra 1990-tallet var drevet av den lønnsomme og produktive olje- og gassvirksomheten. Avansert teknologi, læring og ringvirkninger inn i tilstøtende næringer er noe av forklaringen på dette.
Gradvis utover 2000-tallet har produktivitetsveksten i fastlandsøkonomien falt. Fra å være blant de beste i klassen har norsk økonomi nå lavere produktivitetsvekst enn flere av våre handelspartnere. Mange har hevdet at dette ikke er et særnorsk fenomen, siden produktivitetsveksten har falt i de fleste land. Og mye av fallet kan trolig tilskrives en kombinasjon av globale faktorer, som aldrende befolkning, vekst i tjenesteytende næringer (ofte lavere produktivitetsvekst enn industri) og såkalt teknologisk metning (teknologirevolusjonene er bak oss), for å nevne noe.
Dette kurset gir innsikt i globale og økonomiske konsekvenser av energiomstillingen, med særlig fokus på hvordan Norge kan videreutvikle og opprettholde en robust økonomi i en bærekraftig energifremtid. Hilde Christiane Bjørnland er fagansvarlig for dette masterkurset.
Mens fallet i industrien ser ut til å ha stabilisert seg i land som USA, euroområdet og Sverige, fortsetter veksten i industriens trendproduktivitet å falle i Norge, noe Norges Bank viser i Pengepolitisk rapport 4/2024.
Avtagende aktivitet og produktivitet i oljesektoren, særlig etter oljeprisfallet i 2014, kan ha bidratt til dette fallet. Det som en gang løftet oss opp og skapte positive ringvirkninger, drar oss nå ned. Forskning jeg gjør sammen med kolleger i Norges Bank viser at dette også har vært en viktig faktor bak svekkelsen av realvalutakursen det siste tiåret.
Det betyr ikke at vi kan utelukke Holtes påstand om at oljepengebruken kan ha bidratt til svekkelsen i produktivitetsveksten i norsk økonomi. Omfanget av statens pengebruk, drevet opp av skiftende mindretallsregjeringer som søker kompromiss gjennom løfter om nye bevilgninger, har sendt offentlige utgifter til stadig nye høyder.
Resultat: Vi har i dag den høyeste ressursbruken i offentlig sektor i hele OECD.
Som Jørn Rattsø nylig påpekte i DN («Men hva med produktiviteten i offentlig sektor?», 9. januar), har vi begrenset innsikt i produktiviteten i offentlig sektor. Vi kan derfor ikke utelukke at når offentlig pengebruk har vokst så kraftig som den har gjort, kan dette også ha bidratt til å svekke produktivitetsveksten i norsk fastlandsøkonomi.
Sannheten er at vi vet for lite om årsakene til fallet i produktivitetsveksten, og Holtes forklaringer bør tas på alvor. Jeg er derfor mindre bekymret for at han svartmaler situasjonen, enn for at vi fortsetter å skyve problemet under teppet.
Jeg skrev i Dagens Næringsliv om behovet for å stramme inn pengebruken og prioritere bedre først i august 2013 («Valgkamp i en krevende tid») og så i flere kronikker senere («Prioriteringer i en krevende tid», 2015). Lite er endret: Mens våre naboland Sverige og Finland styrer mot balanserte budsjetter, har oljepengebruken i Norge økt til rundt 12 prosent av bnp for Fastlands-Norge. Dette gjør oss sårbare og reiser spørsmålet: Får vi tilsvarende igjen for denne pengebruken, eller skaper rikdommen vår noen uheldige bivirkninger?
Holtes medisin er hverken radikal eller kontroversiell. Vi trenger skattereformer som gir bedre incentiver til å jobbe, og vi må begrense veksten i offentlige utgifter.
Vi burde ha gjort det for lengst.
Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/okonomi/okonomi/produktivitetsvekst/oljepengebruk/jeg-er-lite-bekymret-for-at-holte-svartmaler-situasjonen/2-1-1767313
Publisert 24. januar 2025
