Trenernes trener

Under fotball VM kommer noen av oss til å være ekstra opptatt av hva vi får se av treneradferd på sidelinjen. Slike mesterskap er gull for lederskapsnerder. Hvordan kommer trenerne til å disponere laget sitt og håndtere med- og motgang underveis i mesterskapet? Blir dette en arena for den heroiske lederen som alene finner geniale mottrekk til andre lags angreps- og forsvarsplaner? Eller vil vi få demonstrert kraften i det distribuerte lederskapet, hvor det er fellesskapet på sidelinjen, sammen med reflekterte spillere, som klekker ut grep for å skape målsjanser og nøytralisere motstanderne?

I boken Post-Heroic Leadership: Context, Process and Outcomes har min kollega Miha Skerlavaj skrevet godt om hvordan tiden for den ensomme, suverene og heltemodige lederen er over. Den kloke lederen er en som mobiliserer fellesskapet til innsats, og fordeler ansvar og initiativ på folkene på rundt seg. Treneren som genial superhelt gir ikke et realistisk bilde av hva lederskap i dag handler om.
 
Under VM vil oppmerksomheten likevel rettes mot enkelttrenere. Det er der de dramatiske, personlige historiene finnes. Her i landet kommer vi naturlig nok til å være mest opptatt av prestasjonene til Ståle Solbakken og mannskapet hans. Det er også grunn til å følge ekstra godt med på argentineren Marcelo Bielsa (70), som har ledet Uruguay til VM, blant annet etter å ha beseiret Brasil på veien. Denne trenerlegenden er forbildet til mange av de yngre, ledende trenerne i verden i dag, og regnes derfor for å være trenernes trener. Fotballspillere fra mange land forteller med stor glød om hvordan tiden sammen med Bielsa var magisk, og bidro til å løfte dem opp til et helt nytt prestasjonsnivå.

3 egenskaper er nøkkelen

Tre egenskaper kjennetegner Bielsas lederskap. For det første er dette en trener som praktiserer høy intensitet, både i sin egen væremåte og i hva han forventer fra spillerne sine. Treningsøkter under hans ledelse forutsetter total tilstedeværelse, konsentrasjon og innsats, hver gang. «Murderball» er navnet på en beryktet øvelse han bruker på treningsfeltet. Der spiller to lag mot hverandre, uten noe som helst opphold i spillet. Under normal treningskamp får spillerne en hvilepause hver gang ballen forsvinner utover sidelinjen, men slik er det ikke under Bielsa. Her står treneren klar og kaster en ny ball ut på banen, slik at spillet fortsetter uten stans. Ideen er å presse spillerne til det aller ytterste, og øke smertegrensen deres. Denne ekstreme intensiteten preger også Bielsa sine lag i kampsituasjoner. Hver gang de mister ballen, jager de for å vinne den tilbake, som en sulten ulveflokk.

 For det andre er Bielsa opptatt av å være oppdatert og skaffe seg relevant kunnskap. Han sørger for å være maksimalt orientert om spilleformasjoner, treningsmetoder og alt som kan påvirke prestasjonskvalitet, inkludert diett, hvile og mentale forberedelser. Bielsa er konstant nysgjerrig på ny kunnskap som kan forsterke lagets prestasjoner, noe som gjør at han eksemplifiserer det Carol Dweck har kalt en lærende (growth) – i motsetning til en låst (fixed) – tenkemåte. Det gir han et fortrinn fremfor trenere som regner seg for å være ferdig utlærte eller er fornøyde med å ha funnet sin form. Den konstante kunnskapssulten gjør at Bielsa sine lag ofte overrumpler motstanderne og får et overtak.

Det tredje som kjennetegner Bielsa sitt arbeid, er en spesielt sterk omsorg for egne spillere og støtteapparat. Flere av spillerne han har trent, forteller om en leder som bryr seg om den enkelte, og gir dem oppmerksomhet og anerkjennelse. En spiller som etter flere mislykkede forsøk endelig mestrer en krevende manøver med ballen, får en rosende replikk eller en varm klem fra Bielsa.

Kombinasjonen av intensitet, kunnskap og omsorg gjør at Bielsa sitt Uruguay kan nå langt i VM. Tidligere i karrieren har det vært en utfordring at folk blir slitne av kravene som denne treneren stiller. Intensitet kan være en gyllen lederegenskap, men også slå over i noe som skaper slitasje. Derfor passer det kanskje ekstra godt at Bielsa trener et landslag, som ikke treffer sin kravstore leder hver eneste dag mesteparten av året. Pausene mellom landslagstreff gir de uruguayanske spillerne sjansene til å hente seg inn og bli klare for VM-innsats. Ikke bli forundret om de kommer helt til finalen i juli, og vinner den.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/ledelse/ledelse/oyvind-kvalnes/fotball/trenernes-trener/2-1-1999591