Oljen har gjort Norge til et av verdens rikeste land. Vi har masse oppsparte midler i Oljefondet og en handlingsregel som lar politikerne bruke forventet realavkastning hvert år på det de prioriterer.
Skipstunnel eller skole? Mulighetene er mange.
Etter mer enn 20 år med gradvis innfasing av oljepenger er offentlige utgifter i Norge som andel av Fastlands-bnp blant de høyeste i OECD. Spørsmålet er altså ikke om vi bruker mye, men om vi får nok igjen for pengebruken. Det gjelder ikke minst i skolen. For det er ikke fondet vi skal leve av fremover. Det er arbeidskraften og kompetansen til de som kommer etter oss.
Der er utsiktene litt mindre lovende. I hvert fall om vi skal ta Pisa-undersøkelsen på alvor. Og det skal vi jo. Som de fleste fikk med seg i høst, har norske 15-åringer aldri gjort det svakere i lesing og matematikk. Vi ligger nå under OECD-snittet i alle fag. Det til tross for at Norge bruker mer per elev enn de fleste OECD-land.
OECD peker på mindre lesing, mer skjermbruk og kortere oppmerksomhet som mulige årsaker, på tvers av land. Andelen elever som haster gjennom teksten og svarer raskt og feil, er nesten doblet siden 2018.
Utålmodigheten kjenner jeg hjemmefra. For noen år siden viste jeg mine barn en stor TV-serie fra min barndom, «Tsarens kurer». De gikk etter ti minutter. Det skjedde ingenting, mente de. Det samme skjedde med klassikerne «Braveheart» og «Ondskapens hotell». Vi lever i en rastløs tid, der man knapt ser film uten å surfe på mobilen. Men tålmodighet er en ferdighet som må øves. Jeg har tenkt på dette i høst, hver gang noen lanserer en ny løsning for norsk skole.
Sannheten er at vi vet for lite om årsakene til det norske fallet. De unge er rastløse i alle land, og likevel har norske elever falt mer enn gjennomsnittet i OECD de siste ti årene.
Mer penger er ikke nødvendigvis løsningen
Før vi setter i gang nye tiltak, må vi ta oss tid til å finne ut hva som virker.
Det gjorde vi ikke med nettbrettene. De ble innført i norske klasserom i stor skala, uten at de først var prøvd ut og evaluert systematisk. Nå står vi i fare for å gjenta feilen. Utdanningsdirektoratet har skissert en ny videregående skole der elevene velger mellom seks retninger fra første trinn.
Begrunnelsen er blant annet at det første året motiverer for lite.
Løser spesialisering problemet for rastløse 15-åringer?
Jeg tror ikke det. Hvis elevene sliter med å konsentrere seg, hjelper det lite å bytte ut fagene. Lektorlaget, Tekna og Forskerforbundet er også skeptiske og har bedt direktoratet forklare hva som er galt med dagens ordning og vise forskningen som forslaget bygger på. Det er et rimelig krav.
La meg legge til to ting: Direktoratet bør lytte mer til lærerne, som ser elevene i klasserommet hver dag. Og modellen bør prøves ut i noen fylker og evalueres før den innføres i hele landet.
Noe valgfrihet er selvfølgelig bra. Men 15-åringer vet ikke nødvendigvis hva de skal satse på, og enda mindre hva arbeidslivet vil trenge i fremtiden. Og kanskje betyr det vel så mye hva vennene velger der og da. Da er det uheldig å låse elevene inne i spesialiserte retninger.
For eksempel må man velge mellom «naturvitenskap, teknologi og realfag» og «næringsliv, ledelse og økonomi». Nå kan man lure på hvorfor man skal velge ledelse som 15-åring. Men viktigere: Er det fremtiden å være smal?
Høyere utdannelse går motsatt vei, med studier som kombinerer fag: industriell økonomi og teknologiledelse ved NTNU, informatikk, matematikk og økonomi ved Universitetet i Bergen, og Data Science for Business ved BI, for å nevne noen. Kunstig intelligens (KI) endrer allerede hva vi trenger å kunne. Da er bredde en forsikring, og tidlig spesialisering det motsatte.
Vi må fortsatt lære kritisk tenkning, og kritisk tenkning krever at vi kan fagene. Regjeringens KI-utvalg for høyere utdannelse kom nylig til det samme: Studentene må fortsatt bygge dyp, faglig kunnskap gjennom hardt arbeid, gjerne støttet av KI.
Slik dybde krever at elevene holder fast ved de tunge fagene lenger, og det taler mot å la dem velge dem bort som 15-åringer. De som nå tegner den nye videregående skolen, bør ta det innover seg.
Tittelen på denne kronikken er selvsagt urettferdig. Norske elever er ikke dumme. Dumt er det derimot å innføre nye løsninger før vi vet hva problemet er.
Kanskje er det ikke så farlig å være landet som ble for rikt. Verre er det om vi blir landet som ble for dumt.
Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/okonomi/okonomi/politikk/utdannelse/landet-som-ble-for-dumt/2-1-2075201