Filosofen Rousseau skrev i 1775 at «den første som gjerdet inn et jordstykke og fikk det innfall å si: Dette er mitt, og fant mennesker som var enfoldige nok til å tro det», var den egentlige grunnleggeren av borgersamfunnet. Sitatet peker på eiendomsrettens skjørhet.
I Norge frykter vi ikke at vi kan våkne en dag og oppdage at eiendommene våre er konfiskert. Men Norge er også en investorstat. Oljefondet er investert i andre land og underlagt andre lands lover.
Den politiske risikoen for konfiskasjon er belyst i en ny bok av historikeren Nicholas Mulder, «The Age of Confiscation. Making and Taking Property in the Creation of the Modern World». Hans hovedargument er at konfiskasjon er mer normalt enn mange tror.
De fleste land har regler i grunnloven som åpner for ekspropriasjon. De samme statene som effektivt kan beskytte eiendom, har også kapasitet til å ta den.
Konfiskasjoner mer vanlig i Vesten enn man skulle tro
Sterkt vern om eiendomsretten er et liberalt prinsipp og regnes som en forutsetning for Vestens suksess. Mulder utfordrer dette synet, og viser at konfiskasjon har vært et ganske vanlig fenomen i historien, også i Vesten.
Mange vil tenke at konfiskasjon er ubetinget negativt, men konfiskasjon har også hatt positive effekter. Avskaffelsen av slaveriet var en tvangsoverføring av eiendom. I Norge ga hjemfallslovene staten rett til private fosser uten vederlag (om enn etter 60 år).
Vi kan skille mellom ekspropriasjon og konfiskasjon. Ekspropriasjon er å ta, men mot erstatning. Konfiskasjon er å ta uten. Det er sånn sett et ran. Skillet er likevel ikke alltid klart. Erstatningen må forhandles, og kan ende lavt. Utbetalt over tid kan den spises av inflasjon.
De mest radikale eksemplene finner vi i revolusjoner. Den russiske (1917), den kinesiske (1949) og den iranske (1979) førte alle til omfattende konfiskasjon og store formuestap, også for utenlandske investorer. Den svenske historikeren Martin Kragh anslo de svenske tapene i Russland til mellom 380 og 1140 millioner 1917 kroner (cirka 1,1-3,9 milliarder dollar i 2020). Han mente det trolig var det største tapet svenske bedrifter og husholdninger noen gang har lidd utenfra.
En annen type er nasjonalisering. På slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet kom en stor bølge. Arabiske land tok vestlig eid oljeindustri. Land i Asia, Afrika og Latin-Amerika tok gruver, fabrikker og jord. Toppen ble nådd i 1975. Da ble ett selskap ekspropriert hver fjerde dag. Lederne i utviklingslandene mente de hadde rett til å ta.
I Vesten fryktet man spredning, erstatningen ble ansett som ikke fullgod, og i Washington ble militære inngrep vurdert. Bølgen avtok likevel raskt.
En tredje type konfiskasjon er når stater tar eiendom av hensyn til sikkerhet eller som ledd i krig eller krigserstatning. Krig har gjerne gitt nasjonalisering av egen industri, og konfiskasjon av fiendens.
Vi ser stadig mer konfiskasjon
Bruk av konfiskasjon i økonomisk krigføring har økt de siste årene. Russland har tatt ukrainsk eiendom i okkuperte områder. Utenlandske selskaper i Russland fra «uvennlige land» er satt under statlig forvaltning, eller avkrevd høye «exit-skatter».
Vestlige land har blokkert milliarder av dollar i formuesverdier hos sanksjonerte russere. Den russiske sentralbankens reserver på rundt 300 milliarder dollar er frosset, de fleste hos Euroclear i Belgia. I fjor diskuterte Europa om midlene kunne finansiere støtten til Ukraina. I oktober i år foreslo USA, ifølge Financial Times, at noen av midlene skulle underlegges amerikansk kontroll som ledd i en fredsavtale. Europa har avvist det.
Stater har også utvidet den geoøkonomiske verktøykassen. USA har tvunget frem salg av Tiktok, fikk en «golden share» da Nippon Steel kjøpte U.S. Steel og har nå en eierandel i Intel.
USA har også forsøkt å kontrollere Venezuelas oljeinntekter.
Analysen av historien gir noen pekepinner for fremtidig konfiskasjon. Perioder med høy inflasjon har ofte vært perioder med mye ekspropriasjon. Nasjonalisme, merkantilisme og proteksjonisme har ofte økt forekomsten. Det samme har økt, internasjonal spenning. I dag er alle tre til stede samtidig.
Land, fabrikker og oljefelt er lettere å konfiskere enn mer mobile, finansielle formuer. Men finansielle investeringer er ikke immune. Finansiell formue er avhengig av noen få banker og oppgjørssystemer, og kan fryses med ett vedtak. Stater innoverer, også i hvordan de konfiskerer, og det er gjerne de rikeste og mest kapable statene som leder an.
Som global investor må Norge regne med at selskaper som Oljefondet er medeier i, kan bli konfiskert eller ekspropriert, eller at midler blir fryst. Det skjedde i 2022, da Oljefondets russiske aksjer ble skrevet ned til null.
På lang sikt kan vi heller ikke utelukke at noen vil forsøke å ta deler av Oljefondet. Diversifisering, samt å hegne om prinsippet om stats- og sentralbankimmunitet, blir derfor ekstra viktig. Vi bør uansett aldri glemme at selv de mest vellykkede stater ikke har gitt fra seg konfiskasjonsmakten.
Boken bør på leselisten i Norges Bank og Finansdepartementet.
Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv. Les mer her: https://www.dn.no/globalt/finans/geopolitikk/oljefondet/investorstater-kan-bli-ranet/2-1-2073334