Fredsprisen som stresstest

Tenk deg at det allerede er fredag. Komitélederen annonserer at årets vinner av Nobels fredspris er Jimmy Lai, mediemannen fra Hongkong som i februar ble dømt til 20 års fengsel. Begrunnelsen er hans lange kamp for pressefrihet og ikkevoldelig protest.

La meg være tydelig. Dette er et oppdiktet tankeeksperiment, en stresstest, for håndtering av geopolitisk risiko. Jeg har ingen informasjon om komiteens beslutning. Men mange vil hevde at Lai kunne vært en verdig kandidat, og ifølge medier er han nominert.

Hva tror vi vil skje?

I Beijing vil utenriksdepartementets talsperson kalle prisen beklagelig og en utidig innblanding i Kinas indre anliggender. Han vil si at han trodde Norge hadde lært av tidligere erfaringer og at det er et brudd på avtalen. I samme åndedrag vil han forsikre at Kina er åpent for forretningsvirksomhet.

President Trump vil trolig være kritisk. Han mener prisen burde gått til ham selv. Han vil også frykte at prisen undergraver den strategiske stabiliteten han forsøker å skape med Xi og Kina.

Den norske regjeringen vil si det den alltid sier. Komiteen er uavhengig. Regjeringen visste ikke noe. Norge ønsker godt samarbeid med Kina og står fast på menneskerettighetene.

Det kommer ingen offisiell kinesisk boikott, og markedene er uberørt.

Alt dette er forutsigbart.

Under overflaten skjer det mer. Norske varer, spesielt fisk, blir liggende lenger i tollen. Norske finansinstitusjoner og foretak møter hindringer når de skal flytte penger, varer eller personer inn eller ut av Kina. Myndighetene registrerer dataangrep som ikke kan spores.

På kinesiske sosiale medier sprer det seg oppfordringer om å unngå selskaper med store norske eiere. En toppsjef i et europeisk børsnotert selskap ringer Oljefondet. Hun er bekymret for sine kinesiske leverandører og tilgangen til det kinesiske markedet. Hun har fått noen «signaler» og spør om Oljefondet, som er blant de fem største eierne, ikke kan selge seg ut raskt.

Hva gjør vi?

Hvor er vi mest sårbare?

Scenarioet er oppdiktet, men virkemidlene og responsen er kjente. Australia fikk straffetoll etter å ha krevd en uavhengig covid-granskning. Litauen opplevde importstans etter at Taiwan åpnet representasjonskontor i Vilnius. Forskere har beregnet den såkalte «Dalai Lama-effekten». Eksporten til Kina falt etter at Dalai Lama hadde hatt møter på høyt politisk nivå. Noen av tiltakene er åpne og åpenbare, mens andre er indirekte og lette å benekte.

Norge har også egne erfaringer. Etter prisen til Liu Xiaobo i 2010 havnet Norge i en diplomatisk og økonomisk «fryseboks» i seks år. Markedsandelen for norsk laks på det kinesiske markedet falt fra 92 til 29 prosent på tre år.

Nobelkomiteen er og skal være uavhengig. Oljefondet er en finansiell investor. Et aksjeselskap der staten er stor eier, er ikke en del av staten. Men andre land kan likevel se dem som norske politiske aktører. De kan la være å forstå skillene, late som de ikke forstår dem, eller ganske enkelt velge ikke å respektere dem.

De som vil presse Norge, vil forsøke å bruke de kanaler og presspunkter de tror virker.

Samfunnsforskeren Albert O. Hirschman viste allerede i 1945 at makt i økonomiske forbindelser ligger i asymmetrien. Situasjonen var krevende i 2010, men vil trolig bli mer krevende nå.

Kina er mektigere og har en ledende posisjon i en rekke teknologier og verdikjeder. Kina er i dag det enkeltlandet Norge importerer mest varer fra. Norge importerte for 133 milliarder kroner fra Kina i fjor, det er nær 12 prosent av vareimporten. Oljefondet hadde, ifølge Nbims oversikt, rundt 50 milliarder kroner investert i Kina og Hongkong i 2010. I år er beløpet over 550 milliarder.

Omgivelsene er også endret. I 2010 kunne ikke USA hjelpe Norge, men Washington fordømte heller ikke prisen. USA har ikke lenger samme vilje til å lede. Politikken er mer transaksjonell. Oppslutningen om universelle prinsipper og rettigheter er også svakere.

Like viktig er det at økonomiske pressmidler nå brukes stadig oftere for å nå stormaktspolitiske mål. Sanksjoner, restriksjoner og krav om lojalitet er blitt en del av den nye grammatikken i internasjonal politikk. Vi forskere snakker om geopolitikk og geoøkonomi. Kina er heller ikke alene om å bruke denne typen press. Canada har det siste året erfart hvor vanskelig det er å håndtere USA.

EU fikk i 2023 et instrument for å forsvare seg mot denne typen økonomisk tvang. Den som presser ett medlemsland gjennom handel eller investeringer, risikerer å møte reaksjoner fra et samlet EU. Tanken er at det skal virke avskrekkende. Men Norge står utenfor EU og har ingen mulighet til å utløse kollektive mottiltak.

Utenriksminister Espen Barth Eide har rett når han sier at vi «står mer alene nå».

Ingen regjering eller bedrift vet hvem som tildeles prisen fredag. Det er samtidig ingen grunn til ikke å gjøre stresstester. Ledelse og risikohåndtering handler om å forberede seg på det uventede og det man ikke sikkert kan forutsi.

Myndigheter og bedrifter bør kartlegge hvor de er mest sårbare, tenke gjennom alternativer og vurdere hvem de kan stå sammen med. Tåler din virksomhet stresstesten?

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/globalt/utenriks/utenrikspolitikk/globalt/fredsprisen-som-stresstest/2-1-2050760