De siste årene har jeg jobbet med et prosjekt om hvordan inflasjon påvirker sparing, sammen med Sigmund Ellingsrud og Karin Kinnerud på BI. Motivasjonen bak er veldig enkel. Når inflasjonen går opp, så vil du med en normal lånekontrakt helt mekanisk spare mer, med mindre du tar aktive grep som å endre avdragsplanen og øke boliglånet.
De aller fleste modeller om pengepolitikk og inflasjon antar implisitt at folk gjør nettopp dette, slik at lånekontraktens form er irrelevant. Så vi lurer på om dette er en grei antagelse, eller om folks sparing faktisk blir endret når inflasjonen varierer.
Vi har brukt fryktelig lang tid på dette prosjektet. Fordelen med det, er at vi har fått presentert det uferdige arbeidet mange steder, og pratet med mange økonomer om det.
Én ting er slående når vi presenterer arbeidet vårt: Nesten ingen økonomer er klar over den mekaniske effekten her. Alle tror de skjønner hvordan inflasjon virker i en standard, norsk lånekontrakt med flytende renter, men de aller færreste gjør det.
Det alle tenker på når de hører om inflasjon og gjeld, er at høyere inflasjon hvisker ut realverdien av gjeld. Og det er sant. Det kalles en positiv formueseffekt. Men hvis rentene øker i takt med inflasjonen, så forsvinner den effekten.
Sånn har det jo vært de siste årene: Rentene har økt mer enn inflasjonen, slik at summen av rente og inflasjonsbevegelsene, selv etter rentefradrag, til og med har vært til låntagernes ugunst.
Poenget i arbeidet vårt er at når rentene øker med inflasjonen, så oppstår en annen effekt i folks lånekontrakter: raskere nedbetaling. Gjeldens realverdi, det vil si gjeld relativt til inntekt, vil falle raskere når inflasjon og renter øker. Og dette er vesensforskjellig fra en formueseffekt, fordi gjeldsreduksjonen er ikke gratis: Det er du som selv betaler ned realgjelden din raskere, du gjør det bare via renter heller enn avdrag.
Du sparer mer av inntekten din.
Det er vanskelig å tenke i realverdi
Ut fra SSBs dyrtidsrapport i våres virker det som denne effekten kan være litt viktig. Min lesning av rapporten er at folk føler de har fått dårligere råd de siste årene, men når man ser på objektive data, så har folk i realiteten spart mer. Det siste er muligens rasjonelt hvis folk regner med å få enda dårligere råd i fremtiden, men akkurat det er jo tvilsomt.
En alternativ tolkning er at folk ikke helt gjennomskuer hva inflasjon gjør med gjelden og dermed sparingen deres.
Om det siste er rett, betyr det at folk er idioter?
Kanskje, men i så fall er det mange av oss. Økonomer flest er som forklart ovenfor intet unntak. Meg selv inkludert. Trolig er jeg den aller største idioten. Jeg har brukt masse tid på å presist forstå hvordan inflasjon roterer realverdien av sparingen i en lånekontrakt, men samtidig har jeg nektet å korrigere min egen sparing for inflasjonen i denne perioden.
En erkjennelse er at det er utrolig vanskelig å tvinge seg selv til å tenke i realverdier heller enn i nominelle tall. Det føles som at alt blir dyrere. Og det gjør det jo. Inkludert min egen tid.
Det er faktisk sammenheng mellom prisveksten på varer jeg kjøper, lønnen jeg mottar, avkastningen på aksjene mine og rentene jeg har på lånet mitt.
Det er nettopp dette som kalles inflasjon. Bred oppgang i priser – alle priser.
Debatten som flyr om pengepolitikk, der mange «alternative» tanker synes å få oppslutning, preges kanskje bare av dette helt enkle: Det er vanskelig å ta innover seg hva inflasjon er.
Sånn sett ligner inflasjon litt på et mye større problem – klimaendringer. Å erkjenne hva klimaendringer virkelig er, kjennes litt vrient. Særlig fordi politikkimplikasjonene som følger med vil smerte. Dette gjør det fristende å høre på forskere med alternative syn, gjerne de som påpeker at klimaendringene ikke er ekte eller problematiske.
Det er bitte litt urovekkende. Fornuftig klimapolitikk klarer vi ikke å gjennomføre, skal det gå sånn med pengepolitikken også?
Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/okonomi/inflasjon/sparing/renter/alle-tror-de-skjonner-hvordan-inflasjon-virker/2-1-2051436