Et veddemål på samfunnets vegne

Vi kom sent i gang med KI-utbygging i Norge. Nå forsøker vi å ta igjen det opplevde forspranget til andre nasjoner, primært USA og Kina. Samtidig surner stemningen i flere av landene som gikk foran.

Mest merkbart er at holdningene til KI-relatert utbygging er i rask endring. I mars 2025 støttet 65 prosent av amerikanerne bygging av datasentre. Kun fjorten måneder senere var støtten falt til 36 prosent. Tre av fire ville ikke ha et slikt anlegg i nærheten av eget hjem.

Opposisjonsgrupper øker og har klart å stanse utbygging av 75 datasentre alene i årets første kvartal.

Vi bør merke oss denne utviklingen. Norge gjør nå mange av de samme valgene, i høyt tempo og med påfallende lite debatt om nytteverdien for samfunnet.

KI-utbyggingen finansieres i økende grad av lån, spesialselskaper og, som jeg har skrevet tidligere, sirkulære avtaler. Brikkeprodusenter investerer i språkmodell- og infrastrukturselskapene som kjøper brikkene deres.

Nå flyttes risikoen i det stille fra teknologiselskapenes regnskap over i privat kreditt, pensjonsfond og til slutt nettleien.

Hvem sitter igjen med tapet hvis inntektene uteblir?

Den forespeilede produktivitetsøkningen som har vært hovedmotivet for KI-entusiasmen og de påfølgende investeringene, har etter flere år fremdeles uteblitt. Et flertall av bedriftenes KI-prosjekter kan ikke vise til målbar lønnsomhet.

95 prosent av toppledernes utsagn om kunstig intelligens og produktivitet, handler fortsatt om fremtidige gevinster ifølge en nylig analyse fra St. Louis Fed av en halv million resultatpresentasjoner. Dette tallet er tilnærmet uendret siden 2023.

I vårt naboland Danmark fant forskere ingen målbar effekt på lønn eller arbeidstimer blant 25.000 ansatte, til tross for at disse tilsynelatende jobbet i de mest KI-utsatte yrkene.

Det er heller ikke nok å vise til en økning i produktiviteten. Økningen må være enorm for å rettferdiggjøre forventede KI-investeringer på 1000 milliarder dollar bare i år.

I tillegg undergraver KI menneskelig kompetanse

I et randomisert forsøk løste skoleelever med ordinær Chat GPT-tilgang øvingsoppgavene 48 prosent bedre, men presterte 17 prosent dårligere på eksamen når hjelpen ble tatt bort. De hadde øvd, men ikke lært.

Samtidig er vi i ferd med å miste lærlingleddet i kunnskapsyrkene. Dette kan bli svært merkbart om ti år når seniorene går av. Paradokset er dermed at en teknologi som begrunnes med produktivitetsvekst, kan ende opp med å fundamentalt svekke den menneskelige kapitalen produktiviteten hviler på.

I tillegg er modellene trent på menneskers verk, i stor skala og uten å spørre eller gi rettferdig finansiell kompensasjon for dette. Omfanget av tyveriet kom tydelig frem i forliket på 1,5 milliarder dollar, som Anthropic nylig har fått godkjent med forfattere etter å ha trent på piratkopierte bøker.

I piratbibliotekene som er brukt, ligger også norske bøker. De norske rettighetshavere har kalt det et klart brudd på opphavsretten. Når verdiene i modellene bygger på ubetalt arbeid fra millioner av mennesker, skjer det en verdioverføring uten samtykke som vi knapt har sett maken til.

Hva med strømmen?

Strømprisene har vært en tyngende faktor i norske borgeres og bedrifters økonomi i flere år. Da er det slående at norske datasentre brukte 2,8 TWh i 2025, en vekst på 70 prosent på ett år. Google bygger i Skien, «Stargate Norway» planlegges i Narvik, og dette vil påvirke det norske strømmarkedet.

Hver megawatt som reserveres til datasentre, er kapasitet som ellers kunne gått til grønn industri, elektrifisering eller lavere strømpriser.

Hvorfor skal fellesskapets kraftoverskudd, bygget opp over generasjoner, stilles til rådighet for verdens rikeste selskaper, mens nettregningen sendes til husholdningene og avtalene holdes unna offentligheten?

Der er viktig å påpeke at det finnes innvendinger mot mine argumenter som fortjener å tas på alvor. Infrastrukturbobler etterlater seg ofte nyttige anlegg, produktivitetsgevinster kommer med forsinkelse og enhver ny teknologi har gjort visse ferdigheter overflødige.

Men omfanget er noe annet denne gangen. Noen få selskaper gjør et enormt veddemål på kort tid og har fått med flere regjeringer på laget. Innsatsen er lånte penger, fellesskapets ressurser og andre folks kompetanse. 

Det amerikanske stemningsskiftet er ikke teknologifiendtlighet. Det er en rasjonell reaksjon på at kostnadene er konkrete og lokale, mens gevinstene er abstrakte og havner et annet sted.

Norge har fortsatt tid til å gjøre dette bedre, med åpne konsesjonsprosesser, krav om samfunnsnytte per megawatt og et ærlig regnskap for hva kraften ellers kunne vært brukt til.

Et veddemål kan være verdt å ta, men den som satser på samfunnets vegne, må først spørre samfunnet.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/innlegg/ki/kunstig-intelligens/strompris/et-veddemal-pa-samfunnets-vegne/2-1-2028790