Storbritannias unge ser herskap med høye bonuser – men kan selv ikke engang bli tjenere. Gammel kunnskap om voldelige opprør, gjelder fortsatt, skriver Gudmund Hernes, som forsker ved FAFO og professor II ved BI.

KOMMENTAR: Gudmund Hernes om Storbritannia

Tre døgn etter at opptøyene brøt ut i Tottenham 6. august 2011, måtte en sint statsminister David Cameron avbryte ferien i en villa i Toscana for å gjenvinne sin autoritet. Parlamentet ble innkalt.

Cameron holdt en nådeløs tale: Opptøyene er ren kriminalitet – sykt – og kunne ikke henføres til andre årsaker.

Det ga tre oppgaver:

  1. Å gjenopprette orden ved massiv politiinnsats og utvidet myndighet til å bruke makt.
  2. Å støtte ofrene til å rydde og trygge de rammede nabolagene.
  3. Å gå løs på «de dypere problemene»: vandaler som ikke vet forskjell på rett og galt, foreldre som ikke bryr seg. Et system av belønning og straff må på plass: Konfrontering av brutte familier, disiplin i skolen, bekjempelse av gjenger. Landet må samles, ansvaret styrkes, moralen opprustes. På tv har vi sett politiet slå inn dører for å ta ungdom med tyvegods, dommere har jobbet døgnskift og utstedt drakoniske straffer.

De som mener den moraliserende diagnosen er for enkel, har lansert andre forklaringer – alt fra arbeidsledighet og økende ulikhet til politivold og kjedsomhet. Alle vil lære.

Hva vi kan lære

Vel så viktig er det ikke å glemme. Da kan vi se på noen analyser som ble gjort for førti år siden – og ja, noen som er mer enn 150 år gamle.

De største studier av opptøyer ble gjort da amerikanske ghettoer eksploderte etter mordet på Martin Luther King i 1968. En av dem fortettet psykiateren John P. Spiegel på fire sider – og han pekte på fire underliggende forhold:

  • Gapet mellom erklært likeverd og faktisk forskjellsbehandling – som når en gruppe stenges ute fra muligheter eller påføres uforholdsmessige byrder.
  • De som ydmykes danner da et fiendebilde av dem som påfører dem uretten. Det gir et skjema for å tolke nye hendelser. For eksempel: Stanses noen av politiet, vil de si: «Der ser du – der har vi det igjen!» Krenkelser blir repetisjoner – nok et uttrykk for den underliggende uretten. Og de spør: Hvor lenge skal vi tåle den?
  • Kommunikasjonen mellom mektige og krenkede brytes: Makthaverne oppfatter ikke at eller hvorfor utgruppen føler seg krenket. De ser på dem som protesterer som bråkmakere, irrasjonelle eller psykopater – oppviglere bak opptøyer. De enser verken systematisk forskjellsbehandling, frustrasjonene eller den dirrende aggresjonen. Mediene kan forsterke dette.
  • En episode – for eksempel politivold – kan utløse de oppdemmede følelsene og et sammenbrudd av sosial kontroll. Folk samles i gatene, situasjonen er labil, mer politi tilkalles. Underreagerer politiet, kan det tolkes som en invitasjon til bråk. Overreagerer politiet, skjerpes aggresjonen.

Resultatet blir konfrontasjon, der noen setter tonen ved å tirre og utfordre politiet – eller kaster den første stein. Neste fase er karnevalet der butikkvinduer knuses, noen begynner å rappe varer og stemningen stiger.

Tilskuere, også brave borgere, som ser hva de slipper unna med, rives med: Leilighet skaper tyv. Siste fase er det massive politioppbudet, kanskje bruk av soldater, som gir den reneste beleiringstilstand og ender med utmattelse. Men det løser ikke problemene som ligger under.

Klassedelt samfunn

I 1845 skrev Friedrich Engels en fantastisk bok om arbeiderklassens misère i industribyen Manchester. Forretningene lå i bykjernen. Arbeiderslummen lå som en ring rundt. I en ring utenfor den bodde borgerskapet. Utenfor den igjen lå adelsgodsene. Overklassen kom til sentrum via ferdselsårer med butikkfasader skåret gjennom ringene – og slapp å se arbeiderklassens elendighet.

Samme år skrev den store konservative politiker Benjamin Disraeli romanen Sybil, or The Two Nations om det horrible, klassedelte England. Budskapet var det samme som Engels’.

Tilfellet Cameron

Dermed er vi tilbake til Cameron. Sønn av en børsmegler, selektert til eliteskolen Eton, siden Oxford. Han har sluppet å menge seg med lavere lag.

Han er enig med Tony Blair i at Storbritannias fremtid ligger i education, education, education – men vil som Blair aldri finne på å sende sine egne barn til offentlige skoler. Nå er én million ungdommer arbeidsledige i Storbritannia. Mange har fedre uten jobb – Cameron mener de skal være moralske forbilder.

Offentlige budsjetter kuttes, ungdomsklubbene stenger – gaten blir det eneste oppholdsrom. I butikkvinduene ser de unge uten utdannelse og uten jobb alt de ikke kan få. De er uten håp, uten fremtid, stengt ute fra et voksent liv.

De ser herskap med høye bonuser – men kan selv ikke engang bli tjenere. De vet de blir sett på med forakt og frykt.

Cameron var sint da han måtte kutte ferien i Toscana. Han kjenner ikke de som er sinte over aldri å kunne reise noe sted. Han ville forstått mer om han neste sommer la en ukes ferie til Tottenham – eller leste det Disraeli skrev i 1845 om de to nasjoner.

Problemet er ikke det Cameron sier: at Storbritannia er sykt. Problemet er at Storbritannia ikke er ett.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 26. august 2011 med tittelen "Sykt?". Gudmund Hernes er forsker ved FAFO og professor II ved Handelshøyskolen BI.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på