6 grunner til at folk ikke sier fra
De siste årene har jeg invitert ledere og medarbeidere ved ulike arbeidsplasser til å tenke høyt sammen for å avmystifisere taushet. Det hjelper å oppdage og sette ord på mulige årsaker til at folk som har noe viktig å si, likevel ikke åpner munnen. De fleste jeg snakker med har erfaringer både med egen taushet i slike situasjoner, og med andres forbausende taushet. Jeg har fått høre et rikt mangfold av mulige forklaringer, og leter fremdeles etter mønstre i materialet. Foreløpig har jeg festet meg ved seks typer forklaringer:
- Frykt: «Hun blir så sint.»
Egentlig er det ikke noe mysterium at en person velger å være taus hvis mottager har en tendens til å svare på kritikk og motforestillinger med sinne. Det som kan være bra for en slik mottager, er å bli oppmerksom på at hennes oppførsel får andre til å legge bånd på seg, selv i kritiske situasjoner.
- Omsorg «Han er så skjør.»
I den andre enden av den emosjonelle skalaen har vi det å holde igjen av hensyn til den andres følelsesliv. Prosjektlederen er allerede tynget ned av bekymringer. Den neste motforestillingen eller dårlige nyheten kan føre til en psykisk knekk. Ingen ønsker å være den som utløser noe slikt. Derfor taushet.
- Usikkerhet «Jeg kan ha misforstått.»
Denne begrunnelsen oppstår gjerne der hvor flere er vitner til den samme hendelsen som det kan være viktig å si fra om. Vi blir ofte passive i flokk, siden hver enkelt kan skule på de andre og observere at de ikke gjør eller sier noen ting. De andres taushet kan forsterke forestillingen om at en selv ikke forstår situasjonen riktig, og at en er alene om impulsen til å gripe inn og si noe.