Et utvidet kildevern og et strafferettslig eneansvar for redaktøren bør være grunnpilarer i en ny medieansvarslov, skriver BI-professor Guri Hjeltnes, Svein Brursås og Gunnar Flikke.

KRONIKK: Medienes ansvar

I vår mangfoldige digitale medieverden er det nødvendig å styrke redaktørinstituttet for å ivareta den kritiske journalistikken og kvaliteten på den offentlige samtale.

Dette kan skje ved å lovfeste redaktørens strafferettslige eneansvar i en ny medieansvarslov, og samtidig sikre ytringsfrihet for alle gjennom et styrket kildevern. En slik lov vil også innebære at det alltid er lett å finne noen som kan holdes ansvarlig for krenkende og lovstridige ytringer i de journalistiske mediene.

I dag (15. juni 2011) legger det regjeringsoppnevnte Medieansvarsutvalget frem NOU 2011:12, «Ytringsfrihet og ansvar i en digital mediehverdag».

Utvalgets innstilling er på mange punkter enstemmig, men i det sentrale spørsmålet om en medieansvarslov er utvalget delt. Flertallet ønsker ikke en slik lov.

Mindretallet, som består av undertegnede kronikkforfattere, mener at en medieansvarslov vil styrke den reelle ytringsfriheten i vårt land, og den vil styrke pressens vitale rolle i et levende demokrati.

Frihet og ansvar

En milepæl ble nådd da Norge for noen år siden fikk «Lov om redaksjonell fridom i media». Denne loven slår fast at det er ansvarlig redaktør – og ikke medieeiere eller andre – som tar avgjørelser i redaksjonelle spørsmål. Redaktøren kan ikke overprøves av noen.

Nå er det tid for å inkludere ansvar i denne loven, og utvide den til en «Lov om frihet og ansvar i redaktørstyrte medier». Loven bør ikke bare slå fast redaktørens uavhengighet, men også redaktørens strafferettslige eneansvar for innholdet i de journalistiske mediene.

En slik medieansvarslov vil ikke omfatte alle medier. Den omfatter som navnet sier de redaktørstyrte journalistiske mediene, uavhengig av teknologisk plattform.

Et slikt skille mellom redaktørstyrte og ikke-redaktørstyrte medier bygger på et grunnsyn om at ikke alle medier og ytringsformer i dagens digitale medieverden kan behandles under ett.

Det er fortsatt en forskjell mellom de profesjonelle redaktørstyrte mediene og den mangfoldige – og verdifulle – floraen av medieytringer som foregår utenfor de profesjonelle journalistiske mediene. Denne forskjellen vil eksistere også i fremtiden, og lovgivningen må ta hensyn til dette.

Eneansvar for redaktøren

Det sentrale trekk ved et særskilt strafferettslig redaktøransvar er at det skjer en ansvarsoverføring. Redaktøren overtar det ansvaret for ytringer som etter alminnelige regler ville tillagt andre.

I dag er dette delvis men ikke fullt ut gjennomført i norsk rett. Det er delvis gjennomført ved at redaktøren kan straffes ikke bare for egne handlinger, men også for medarbeideres og underordnedes eventuelle lovstridige handlinger.

Men det er ikke fullt ut gjennomført – for det første ved at også andre enn redaktøren kan straffes for ytringer fremsatt gjennom det medium redaktøren styrer, og for det andre ved at redaktøren er straffri dersom «det ikke kan legges ham noe til last».

Medieansvarsutvalgets mindretall mener redaktøransvaret i størst mulig grad bør være et objektivt ansvar, som i Sverige, og at et eneansvar derfor bør lovfestes.

Dette står i motsetning til utvalgets flertall som ønsker å fjerne straffelovens § 431 om det særskilte redaktøransvaret, slik at det kun er de alminnelige lovbestemmelser som gjelder også for redaktøren.

Suverent ansvar

Mindretallet ønsker ikke bare å bevare det særskilte strafferettslige redaktøransvaret, men å styrke dette ved å innføre et eksklusivt eneansvar.

Den viktigste begrunnelsen er at ansvar bør tilligge den som tar avgjørelser. Redaktøren har en suveren styringsrett over hva som publiseres, og må derfor bære et tilsvarende suverent ansvar for lovligheten av publiseringen.

Det vil tjene så vel ytringsfriheten som pressens samfunnsrolle at det finnes én ansvarlig som fatter beslutninger om publisering, og som bærer eventuelle strafferettslige følger av publiseringen.

Redaktørinstituttet har to fundamentale funksjoner:

  1. På den ene side utgjør det et uavhengig og kritisk korrektiv til statsmakten
  2. På den annen side utgjør det et tydelig ansvarspunkt for ytringer.

Begge deler er av vital betydning for ytringsfriheten og for den offentlige samtale. Det innebærer at redaktøren noen ganger er den som griper inn og forhindrer skadelige ytringer, andre ganger er redaktøren den som beslutter å utfordre og presse grenser fordi det er i samfunnets interesse.

Jo flere potensielle ansvarssubjekter det finnes i en redaksjon, jo større sjanse er det for at tilbakeholdenheten seirer og den kritiske ytring ikke blir ytret.

Et strafferettslig redaktøransvar gjør redaktøren til et skjold for sine journalister ved en eventuell politianmeldelse.

Jo flere potensielle ansvarssubjekter det finnes i en redaksjon, jo verre vil det også være for en eventuell krenket part å finne frem til den ansvarlige. Og endelig: Et strafferettslig redaktøransvar vil garantere kildevernet og sikre ytringsmulighetene for personer som er i en situasjon der det er risikabelt å uttale seg.

Kildevernet

Utvalgets mindretall ønsker videre at en ny medieansvarslov skal fastslå at journalister og redaktører har en absolutt og ubetinget rett til å verne sine kilder. Kildevern og ytringsfrihet henger nært sammen.

Pressens kildevern sikrer at alle har en reell ytringsfrihet, også de som av ulike grunner frykter konsekvensene av å uttale seg. Redaktørinstituttet er selve garantisten for et anonymitetsvern for dem som trenger det.

I dag er situasjonen at loven gir pressefolk en betinget rett til å beskytte sine kilder. Det heter at redaktører og journalister kan nekte å svare på spørsmål om hvem som er deres kilder, men retten kan likevel i visse tilfeller pålegge dem å opplyse dette.

Loven er dermed i strid med det presseetiske regelverket som fastslår et kategorisk kildevern: En kilde som er lovet anonymitet skal aldri røpes.

Vi mener at loven på dette punkt bør bringes i samsvar med presseetikken. En ny medieansvarslov bør fastslå et ubetinget kildevern, etterforskningsforbud og vitneforbud for pressefolk.

En slik bestemmelse vil stille pressefolk på linje med f eks prester, leger og advokater som favnes av et tilsvarende forbud i straffeprosessloven. Det er på tide.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk i Aftenposten 15. juni 2011.

Si din mening:

Send gjerne dine kommentarer og synspunkter på denne artikkelen til forskning@bi.no

Tekst: Professor Guri Hjeltnes ved  Handelshøyskolen BI, førsteaamanuensis Svein Brursås ved Høgskulen i Volda og leder Gunnar Flikke  i Trøndelag Redaktørforening. Forfatterne er medlemmer av Medieansvarsutvalget, og representerer mindretallet i utvalget som ønsker en lov om medieansvar.
 

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på