Vi trenger både store og små oljeselskaper for best å utnytte norske olje- og gassressurser. Ny vekst forutsetter åpning av nye områder og bedre rammebetingelser, fremholder professor Øystein Noreng ved Handelshøyskolen BI.

BI FORSKNING: Oljeøkonomi

De siste funnene av olje og gass på norsk kontinentalsokkel, i Barentshavet og i Nordsjøen, gir grunnlag for å revurdere utsiktene for norsk petroleumsvirksomhet. Norges kontinentalsokkel omfatter ca. 2,2 millioner kvadratkilometer, som er  større enn Mexicogolfen. Anslagsvis én million kvadratkilometer har et potensial for petroleum. Den norske delen av Nordsjøen er vesentlig mindre undersøkt enn den britiske delen.

I Norskehavet er det påvist nesten like store volum olje og gass som i USAs Mexicogolf, men med en brøkdel av antall leteboringer. I Barentshavet er det lovende strukturer, særlig i grenseområdet mot Russland og i den nordlige delen; i 2011 er det gjort funn lengre vest.
En ny vekst i norsk oljeutvinning forutsetter imidlertid åpning av nye områder, en mer omfattende lisensiering og bedre rammebetingelser.

Behov for mangfold

Noen deler av den norske kontinentalsokkelen er modne i den forstand at de har vært gjenstand for omfattende undersøkelser og letevirksomhet, mens andre deler er umodne ved at de knapt eller ikke har vært gjenstand for undersøkelse og leting. Til og med i områder som antas å være modne, gjøres nye og til dels store funn, som i Nordsjøen sommeren 2011.

Vi må utvikle rammebetingelsene for å bevare aktivitetsnivået etter hvert som ressursgrunnlaget endres og  tiltrekke oss nye aktører når noen aktører mister interessen.

  • I oppbygging til modenhet kan hierarkisk styring av ett eller et lite antall selskaper gi stordrift med god lønnsomhet. I modningsfasen, med utbygget infrastruktur, gir stordriften færre fordeler.
  • Etter modningen krever mangfoldet av oppgaver en mer desentralisert og mer mangfoldig industristruktur.

Trenger store og små

Behovet for mangfold betyr både et større antall og mer forskjellige aktører.  Behovet for ulikhet går ikke bare på størrelse, men også på virksomhet, erfaring og kompetanse.

De store selskapene har virksomhet i store deler av verden. De kan velge og vrake blant prosjekter og skaffe seg bred erfaring. Ved å samordne sin virksomhet i Norge med sin internasjonale virksomhet kan de trekke på en bred kompetanse og nyte stordriftsfordeler.

De mindre selskapene er mer nødt til å ta til takke med prospekter der de får adgang, de er vanligvis nye, med liten og begrenset erfaring, med snevrere kompetanse og uten særlige stordriftsfordeler. Derfor er de mindre selskapene under press for å spesialisere seg og bli konkurransedyktige innenfor et snevert virksomhetsfelt. 

Spesialisering innebærer lavere administrasjonskostnader, og mindre byråkrati gir lavere driftskostnader for de mindre selskapene. Deres problem ligger i tilgang på kapital og høye krav til avkastning på grunn av høy risikoeksponering og lav diversifisering.

Friske øyne

På norsk sokkel tilsier blandingen av modne og umodne områder at det er et behov for mange typer oljeselskaper. Dynamikken i en oljeprovins stiller oljeindustrien overfor stadig nye krav til utviklingen av kunnskap, teknologi og organisasjon. Attraktiviteten i en oljeprovins skifter over tid, men på ulik måte for de forskjellige selskapene.

Hovedproblemet i en moden oljeprovins er at nye funn er forholdsvis små, samtidig som det gjenstår en portefølje av mindre funn fra tidligere leting. Mindre oljefelt gir mindre grunnrente og stiller krav til lave kostnader.

I en oljeprovins under modning er viktigste bud å fornye reservegrunnlaget. Uttømmingen av et mindre antall store felt må ha sitt motstykke i nye funn, eventuelt et større antall mindre funn. Leting etter nye prospekter i en moden provins krever friske øyne. Her kan mindre selskaper ha fortrinn ved en høy fleksibilitet og raske beslutningsprosesser.

De store oljeselskapene har erfaringsmessig en konservativ holdning til geologi og leting, mens mindre selskaper av nødvendighet må være mer oppfinnsomme og utvise interesse for mindre prospekter som er blitt oversett av store selskaper. Store selskaper fokuserer i det vesentlige på store prospekter fordi de har en større produksjon å kompensere ved en fornyelse av reservegrunnlaget. Mindre selskaper med lavere kostnader kan derimot ha interesse av mindre prospekter også fordi de har mindre produksjon å erstatte.

Behovet for risikovilje og oppfinnsomhet er mer påtrengende for mindre oljeselskaper enn for de større. De store selskapene har ofte en god lønnsomhet på grunn av historiske posisjoner. Derfor har de mindre behov for å ta risiko og satse på innovasjon. De mindre selskapene har derimot vanligvis dårligere lønnsomhet. Derfor har de et større behov for å ta risiko og for å satse på innovasjon. De små selskapenes rolle avtar vanligvis under oppbyggingen av en oljeprovins, for deretter å øke igjen.

Nye rammebetingelser

Finanskrisen har vist at kapitalbasen til små selskaper er utsatt, hvilket styrker konkurranseevnen til større, mer solide, ikke underkapitaliserte selskaper. De mindre selskapene har nå vansker med å finansiere sin vekst i kapitalmarkedet. På grunn av liten egenkapital rammes de mindre og mellomstore oljeselskapene hardt av den senere tids kredittørke. Deres muligheter til å delta i utbyggingen av prospekter må styrkes for å opprettholde aktivitetsnivået på norsk sokkel. Skattesystemet forverrer ytterligere deres stilling.

Endringene i petroleumsskatten i 2005 tok sikte på å trekke nykommere, fortrinnsvis mindre oljeselskaper, inn i letevirksomheten. Problemet var en markedssvikt ved en lang avskrivningstid for investeringer og nykommernes svake evne til å ta leterisiko og skattesystemets konkurransevridende virkning til fordel for etablerte selskaper i skatteposisjon. Resultat har vært vellykket, målt ved leting og funn. Det mangler imidlertid en bro til utbygging.

Løsningen kan være en endring i regnskapsføringen på norsk sokkel, slik at investeringskostnader behandles skattemessig på samme måte som letekostnader. Investeringskostnadene bør kunne avskrives umiddelbart, og skatteeffekten av underskudd påløpt ved utbygging bør kompenseres ved påfølgende skatteoppgjør. En refusjon av ubenyttet skattefradrag fra staten ville kunne forbedre internrenten og redusere kapitalbehovet betydelig, hvilket er av særlig betydning for mindre selskaper. En utbyggingsreform der staten i utbyggingsfasen refunderer påløpte kostnader etter skatt, kan gjøres provenynøytral, det vil si at statens andel av de samlede inntektene forblir uforandret, men forskyves i tid. Dermed er det ingen skattelette.

En bro fra leting til utbygging kan utformes på flere måter. En statlig garantiordning med pant i reservene, eventuelt en statens petroleumsbank, vil sammen med en refusjonsordning for å bedre kontantstrømmen for mindre selskaper i byggeperioden kunne bidra til å opprettholde mangfold og virksomhet i norsk petroleumsnæring. En annen mulighet er å redusere avskrivningstiden fra seks til ett år. Et motstykke kan være høyere krav til egenkapital for å redusere risikoen for at små oljeselskaper periodevis rammet av kapitalmangel stanser utbyggingsprosjekter.

Referanse:

Artikkelen er et redigert utdrag fra Noreng, Øystein (2011): Ny giv for utbygging på norsk sokkel. Magma nr. 6/2011.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på