Eurosonen i trøbbel. Skal euroen overleve, må eurolandene nærme seg hverandre, men kan de det – raskt nok?, spør førsteamanuensis Erling Røed Larsen ved Handelshøyskolen BI.

KOMMENTAR: Erling Røed Larsen om euroen

Hvis noe er for godt til å være sant, er det ofte ikke det. Sant, altså.

Det var dette mange økonomer tenkte for 13 år siden da de hørte påstandene om at euroen ville løse valutaproblemene i Europa.

Eurosonen er ikke et optimalt valutaområde. Muligens kan det bli det – med vekt på "muligens".

Inntil da vil land etter land vurdere fordeler opp mot ulemper. Her er det de må vurdere: Felles valuta er gunstig, for folk slipper å veksle og de unngår valutarisiko. Men skal hele verden ha samme valuta?

Nei. Egen valuta er gunstig, for det setter et område i stand til å skreddersy eget rentenivå. Men skal alle byer og bygder ha egen en valuta? Nei.

Hvordan finne balansen?

Start med et eksempel. Si at Østfold eksporterer planker og Vestfold stein. Så skjer det noe. Plankeetterspørselen faller samtidig med at steinetterspørselen stiger. Fylkene utsettes for et asymmetrisk sjokk, og arbeidsledigheten stiger i Østfold og faller i Vestfold. Lønningene faller i Østfold og stiger i Vestfold.

Hvis Østfold og Vestfold hadde hatt sine egne valutaer – for eksempel Glomme-kroner og Lågakroner – ville renten i Østfold kunne bli satt ned. Det ville hjelpe. Vestfold kunne ha hevet renten. Det ville ha dempet et kokende arbeidsmarked.

Men når de to fylkene ikke har hver sine valutaer, må noe annet tre inn i rentens sted. Arbeidsmobilitet kan erstatte rentefleksibilitet. Hvis ledige arbeidere flytter fra Fredrikstad til Larvik, vil arbeidsledigheten falle i Fredrikstad samtidig som tilgangen på arbeidere i Larvik vil stige. Det første motvirker nedgang. Det siste avdemper press.

Uoverstigelige barrièrer

Men selv om Vestfold og Østfold kan ha felles valuta, kan ikke Norge og Peru ha samme valuta. Hvorfor ikke?

  1. Landene er for forskjellige, og verdensøkonomiske hendelser krever ulike renter i Norge og Peru.
  2. Arbeidsmobilitet kan ikke erstatte rentefleksibilitet – geografi, kultur og språk blir uoverstigelige barrièrer for arbeiderne. Systemet vil ikke ha en innebygd konjunkturglatting.

Noen sier at siden USA kan klare seg med én valuta, må da Europa også kunne. Nei, ikke nødvendigvis. Amerikanerne deler språk og kultur. De finner Safeway, Starbucks og Denny’s overalt.

I Europa er det motsatt. I Paris spiser de lange baguetter og drikker rødvin på fortauet. I München spiser de svære pølser og drikker hveteøl på kneiper. Amerikanerne kan lett flytte mellom stater; europeerne vil ikke.

To verktøyer

Er det så umulig med en felles europeisk valuta? Nei. Bare vanskelig. I økonomi sier vi at om du har to mål, må du ha to verktøyer. Spiker og skrue krever hammer og skrutrekker.

Med euroen reduserte EU antall verktøy fra 17 til ett. Hva kan Europa gjøre? Én mulighet er å erstatte ekstern devaluering (valutasvekkelse) med intern devaluering (lønnskutt). Men lønnskutt tar tid og gir sosial uro. La oss derfor gruble videre.

Eurosonelandene handler mest med andre eurosoneland. Så hvis Tysklands økonomiske modell går ut på å kjøre handelsoverskudd, må noen andre land i Europa akseptere handelsunderskudd.

Eksporten parkeres jo ikke i Alpene; den dukker opp som import et annet sted i Europa. Og glem ikke at underskudd må finansieres – av overskuddsland.

Økt produktivitet

Følg med. Hvis Tyskland øker i produktivitet og har moderate lønnsøkninger, kan arbeiderne produsere mer for mindre.

Hvis Sør-Europa har lavere produktivitetsøkninger, men likevel tillater pris- og lønnsvekst, vil tyske varer etter hvert bli foretrukket. Dette kunne ha – og er – blitt kurert ved at Sør-Europas kjøpekraft ble svekket via valutasvekkelser. Euroen eliminerte den muligheten.

Jeg tipper faktisk noen tyske eksportører smilte lurt da euroen kom.
Tysk eksport sørover var likevel ikke en sikker ting.

Presset på handelsbalansen kunne ha økt Sør-Europas produktivitet. Disiplin kunne ha dempet veksten i priser og lønninger. Ansvarlighet kunne ha begrenset offentlige budsjettunderskudd og fremtvunget ordentlig skatteinnkreving. Lånemarkedene kunne ha påtvunget Sør-Europa nøysomhet ved bare å gi lån på røffe betingelser. Ingenting av dette skjedde.

Korrigere ubalanse

Hvis euroen skal være en fellesvaluta – ikke bare i ett år fremover, men i ti – må mekanismer inn som korrigerer de strukturelle ubalansene. Som gir fornuftige reallønner, skaper produktivitet, induserer budsjettdisiplin og til slutt balanserer handelen.

Det blir tøft og brutalt, for mange ønsker fremskritt – men ikke endring. Andre ønsker endring – men for andre, ikke seg selv. Sånt blir det kamper i gatene av.

Og Europa har enda en utfordring. Mens Middelhavs-landene må satse på nøysomhet, må de andre stimulere. Lawrence Summers, professor ved Harvard, poengterte i Financial Times at finanskrisen ble skapt av for mye tillit, for mye lån og for mye etterspørsel – samtidig som løsningen må innebære mer tillit, mer lån og mer etterspørsel.

Innstramminger i sør må balanseres med stimulans i nord. Det ligner på å gå på line mellom Oslo Plaza og Postgirobygget mens du skriver sms og spiser sushi. (Ut)fallet kan bli vondt.

Referanse:

Artikkelen er publisert i Aftenpostens økonomiseksjon 11. november 2011 under vignetten "Ukeslutt".

Si din mening:

Send gjerne dine kommentarer og synspunkter på denne artikkelen til forskning@bi.no



 

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på